Blue Reflex

av Robert Wood - Krimforfatter -

… at the age of 37 she realized that she’d never ride through Paris in a sportscar, with the warm wind in her hair, so she let the phone keep ringing, and she sat there softly singing… in her daddy’s easy chair…

Serveringsdamen spilte Marianne Faithfull for tredje gang, men det gjorde ikke noe. Noe i den musikken snakker til meg, setter ord på drømmene mine, får meg til å føle at jeg en gang vil kjører gjennom Paris i en sportsbil. Dessuten er hun min navnesøster.

Så her satt jeg da, Marianne, 25 år og uten jobb – og hadde vært jobbløs helt siden bedriften omstrukturerte og gav seks av oss sparken. Jeg lå etter med husleien for andre måned på rad. Og Mikkel hadde stukket av med alle tingene, kjøpt av han siden jeg betalte husleie og strøm. Det perfekte samboerpar, Mikkel og Marianne. 

- Gidder ikke være sammen med en taper, var det siste han sa før han slengte døra i ansiktet mitt og gikk.

Manda’ morra blues

Det var en helt ordinær norsk mandag, grå og støvete i kanten og kilt inn i bunnen av april. Snøen hadde begynt å trekke nordover, og de første bikkjelortene og tyggegummiklasene blottet seg på fortauene. Med den tomme leiligheten i tankene hentet jeg den tredje kaffekoppen. Svart, med sukker. Heldigvis kostet ikke påfyll mer enn en tier, og til den prisen kunne jeg drikke til garvesyre etset hull i buken.

   Det var da jeg så Leonard, den kuleste av de kule, den hippeste av de hippe, komme spradende mot bordet mitt. Leo var byens ettertraktede DJ. Han hadde spesialisert seg på private fester i Holmenkollen, kledde seg deretter og var en hel moteoppvisning i seg selv. Men Leos personlighet var ikke lett å få øye på under de råflotte merkeklærne.

- Hei, Marianne Trofast, sa han. – Du hører på Mariannes sanger om tapte drømmer. Går det skitt, eller går det bra?

– Skitt, sa jeg.

– Jaså, Mikkel har forlatt deg? gliste han og satte seg.

– Har du ikke noe annet å snakke om? svarte jeg mutt. 

– Kan jeg by på noe sterkere, søster? En pils? De selger IPAs på glass her. Han brettet ut tanngarden slik bare Leo the DJ kan gjøre det. Hans berømte party-smil.

   Ølet kom på bordet. Jeg prøvde å fortelle om de dårlige tidene, men Leo var i pratehumør og fortalte om de ville festene på vestkanten, om de tre siste flammene hans og om telefonen som gikk varm. Jeg lot ham skravle i vei. Tross alt betalte han for ølet. Da han hadde tømt både kjeften og nesten hele ølglasset, rakte han meg stafettpinnen.

- Og hva har du gjort i det siste? Du er så taus.

- NAV sendte meg på AMO-kurs.

- Hva slags kurs da? Han svelget en munnfull. – Sekretær?

- Du vil ikke tro det. Et sveisekurs for kvinner. Et eller annet vrål om likestilling i arbeidslivet. Jeg sa ja takk. Alt er bedre enn å gå og drive hele dagen. Hvem vet, kanskje jeg får jobb på bygg.

   Leo fikk et rart uttrykk i ansiktet, lente seg fremover og sa tankefullt:

- Akkurat, ja… Sveisekurs. Rett foran øynene mine ble party-svingeren Leo til et menneske. Det fårete gliset forsvant og øynene smalnet til to spalter. - Jeg har en jobb til deg, Trofast.

Leos drøm

- Hva mener du? Jeg lente meg ivrig fremover.

- Du kjenner meg. Jeg viser fram en polert fasade til mine kunder. Jeg har øvd lenge på smilet mitt. Business er business. Hvem vil booke et dystert hengehue til DJ? Er det dårlige tider, later jeg som om de er gode. Det er alltid fester der jeg jobber. Men jeg vil heller ikke sitte som utbrent førtiåring og drømme om det jeg ikke fikk gjort.

   Han tok en pause fra monologen, så meg rett inn i øynene og satte ned glasset med et dunk.

 - Rikfolka jeg jobber for, har penger. Mye penger. Men hvordan har de tjent dem? Ikke ved å sitte bak to platespillere halve natta. Og min drøm begynte fredag natt i forrige uke. Klokken kvart over tre, for å være presis…

   Igjen tok han en tenkepause. Det var ulikt Leo. Jeg forsto at han ville si noe viktig.

- Og så?   

- Verten hadde nådd champagnestadiet, det skrytende, overstadige se-hvor-flink-og-rik-jeg-er- stadiet. Jeg hadde spillepause og slappet av med en cola light i et av villaens mange rom. Du vet, det er godt å få et avbrekk fra alt bråket og de halvfulle gjestene. Alltid vil de høre låter som jeg vet vil bryte ned stemningen som jeg har brukt timer på bygge opp. Uansett, det var mens jeg satt hensunket i en dyp skinnstol rederen vaklet inn med nattens erobring. De så meg ikke, men sjanglet bort til et fargerikt, usmakelig smøreri i millionklassen. Etter å ha fiklet litt med rammen, gled maleriet til side og avslørte en veggsafe. Spotlyset i taket tentes teatralsk i samme øyeblikk han åpnet safedøra. Erobringen vekslet henrykt mellom orgasmiske Oh! OH! og Ååå ÅÅ!! etter hvert som rederen viste fram penger og edle metaller. Og mens hun klenget seg villig framover festet han et kostbart smykke rundt halsen hennes. Resten kan du tenke deg selv.

- Jeg vet ikke om jeg helt forstår… Stemmen min var hes for jeg ante hva han ville foreslå.

- Jeg snakker om Det store kuppet, Marianne. Penger! Drømmen om å gjøre nøyaktig hva jeg vil. Penger er frihet og jeg kan jeg kutte ut DJ-jobben. Og hvorfor? Fordi i pengeskapet lå det cash ingen andre enn Skatteetaten vil spørre etter. Svarte penger, bloddiamanter og gull.

- Og her kommer jeg inn med mitt sveisekurs? – Hvem eier safen du snakker om?

- Bergsen, sa han så lavt at det nesten ikke var mulig å høre ham. Samtalen hadde tatt en uhyggelig retning.

 – Erru gæ’ærn! Til og med jeg har lest om skipsreder bulldoggen. Om alt det han har vært borti. Om rettsakene og tiltalene som er blitt henlagt. Han slipper unna med alt, og ingen slipper unna ham. Jeg så rundt i kafeen. Den gamle mannen ved nabobordet? Satt han og lyttet på oss?

- Hvis du hadde sett innholdet i safen, hadde du ikke vært i tvil. Folk som oss gjør jo aldri noe galt, Marianne. Med de pengene der… Du behøver ikke ha dårlig samvittighet i det hele tatt. Sist fredag var Bergsens see-you-later børsfest. Han skulle på ferie et par uker, og huset står tomt. Verdiene i safen blir vår billett til frihet.

- Eller en billett til tidlig død, lang fengselsstraff eller Gud vet hva! Jeg lente meg tilbake. –Vi glemmer det der. Finn deg noen andre hvis du absolutt vil danse tango med Bergsen.

   Jeg reiste meg, tok på meg jakka og takket for pilsen. Idet jeg forlot bordet, grep han håndleddet mitt hardt.

- Her er kortet mitt, vesle Faithfull, i tilfelle du ombestemmer deg. Hver gang du får en for mye snøvler du om Paris og sportsbiler i Blue Reflex.

Gårdeieren

Fottrinnene lød ekstra harde da jeg gikk opp den slitte trappa. Jeg håpet at jeg kunne unngå den slimete gårdeieren. Han hadde allerede purret flere ganger på de to månedsleiene jeg skyldte. Men så heldig var jeg ikke. Jeg var ikke kommet lenger enn til annen etasje da døra i første smalt opp. Han hadde stått og ventet på meg.

- Det var de husleiene, snerret han. Har du overført husleia? Brilleglassene blinket mot meg og hentesveisen falt ned.

- Jeg får penger i morgen, sa jeg matt.

- Vi kan kanskje komme til en ordning. Han tok enda et par trinn opp mot meg. - Ensomme menn har visse behov … Og siden du verken har penger eller kjæreste, kan vi hjelpe hverandre? Me too, he?

   Han sto ved siden av meg på avsatsen og begynte å stryke meg på armen! Jeg vet ikke hva som skjedde. Det var som om armen han berørte fikk liv av seg selv. Den tegnet en perfekt bue, og knyttneven landet midt mellom øynene så brilleinnfatningen knakk og glassene forsvant utfor trappeavsatsen. Vi hørte hvordan de knustes mot betongen.

- Du skulle ikke ha gjort det! skrek han i fistel. – Nå er tålmodigheten slutt! Du har to dager på å betale eller komme deg ut herfra! Din… Din fordømte…

   Jeg tok et truende skritt mot ham, og han bråsnudde og snublet halvblindt ned til rottereiret sitt. Jeg låste meg inn i den tomme leiligheten og lot sangen til Marianne Faithfull nok en gang sveve gjennom hodet …ride through Paris in a sportscar with the warm wind in her hair… Jeg satte meg på gulvet og spurte meg selv om jeg noen gang ville få oppleve å kjøre gjennom Paris med mitt silkebløte hår flagrende i vinden. Som iltre veps fløy tankene rundt i hodet. Hadde jeg virkelig nådd det stadiet at jeg vurderte å selge kroppen min for husleie? Ikke faen! Jeg hadde et bedre alternativ. Et brekk var akseptabelt. Dessuten hadde Leo rett. Alle visste at Bergsen ikke tjente penger på bare ærlig arbeid… Jeg stirret på visittkortet og tastet, og da Leos entusiastiske stemme kvekket: - Leos DJ-service! Best i by’n! visste jeg at jeg var solgt.

- Det er meg, hvisket jeg. – Du vet… det vi snakket om…

- Jeg visste at du kom til å ringe. – Hva om vi møtes i morgen kveld klokken ni? Kan du skaffe sveiseutstyr til da? Jeg leier en Rent-a wreck.

- Greit, sa jeg med fast stemme. Jeg hadde bestemt meg, og det merkeligste var at jeg følte meg sikker på at dette kom vi til å klare.

   En rask telefon til min velvillige AMO-instruktør sikret meg et korttidslån av ett av de bærbare Brown-sveiseapparatene. Jeg hadde til og med ledd av hans flåsete spørsmål om hva jeg skulle bruke det til. Skulle jeg lage kyskhetsbelter i stål? Og han lo rått da jeg svarte at jeg skulle åpne husvertens bil og rappe setetrekkene hans.

   Resten av kvelden gikk jeg rundt i en opprømt stemning og nynnet, og visjonene om Eiffeltårnet, bulevarder og fortauskafeer vokste. Marianne den rike! Marianne den motekledde! Så banale og enkle kan drømmer være en sen kveld med en flaske vin til selskap.

   Men om natten drømte jeg om Marianne i fengselet; om Bergsen som slepte meg gjennom skitne, halvmørke korridorer hvor kvinnelige fanger strakte klo-lignende hender ut fra skitne celler. Bergsen slengte meg inn en celle og gapskrattet da jeg tagg om å få slippe ut. Det vanvittige, flirende ansiktet lyste bak gitteret mens han kaklende holdt opp et gullhalsbånd.

- Du klarte det nesten! Men du er en taper.

Brekk i smoking og selskapskjole

Leo plukket meg i en grå minivan klokken ni som avtalt. Han hadde på seg smoking og jeg så forundret på ham.

- Skal vi på fest eller gjøre innbrudd? spurte jeg.

- En mellomting, svarte han og bredte ut megagliset. – Enhver DJ gjør et brekk til en festlig anledning! Det ligger for øvrig en svart liten sak i baksetet. Smyg deg inn i den, så blir vi kveldens stiligste par.

   Jeg lempet inn sveiseapparatet mens Leo fortsatte: - Hvis noen skulle se oss, vil de tro at vi er gjester i et av Bergsens evinnelige selskaper!

- Men vet ikke naboene at Bergsen er bortreist?

- Rederen kommer og går så ofte at ingen har oversikten. Dessuten hater de ham og de støyende festene. Derfor har jeg med musikk på boks med skrik, skrål, hyl og kvinnelatter. Bergsen bor i et strøk som politiet patruljerer nidkjært. Men ser de en fullt opplyst villa og hører støyen, vil de tro det er en helt vanlig fest. Og skulle de likevel bli mistenksomme og sjekke, så får du spille et lite show i utgangsdøren med hevet champagneglass og vinnende smil!

   Turen opp til Bergsens villa forløp uten problemer, og jeg ålte meg inn i den svarte kjolen. På tross av marerittet, var jeg iskald. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne klare det!

   Leo parkerte foran inngangen og gikk rundt for å åpne bildøren for meg. Uten å nøle tok han meg under armen, gikk opp til inngangsdøren og trakk fram en nøkkel.

- Jeg stjal hovednøkkelen sist jeg var her. Den lå så lagelig til. Han viste meg rommet hvor safen var. - Jeg mener å huske at Bergsen trykket her, og her… Leo trykket – og maleriet gled til side mens en liten rød lampe ved siden av døren sluttet å blinke. – Det var alarmen av, og der har du ditt første pengeskap.

   Sveiseflammen åt seg tålmodig inn i stålet til lyden av Dire Straits. Flere YouTube clips hadde vist svakheten i denne modellen og hvordan man burde gå fram. Nå skulle idioten

 Mikkel ha sett X’en sin. Marianne Trofast i lekker, nattsvart, tettsittende kjole med sveisevisir og arbeidshansker, ivrig opptatt med å knekke pengeskapet til landets rikeste. Jeg smilte.

   Leo presset den glovarme døren til side med et brekkjern, og vi var fremme ved inngangsbillett til frihet og drømmer. Deretter holdt han fram bagen mens jeg tømte små metallskuffer oppi uten å se på innholdet. Begge følte at det hastet. Noe med huset skremte oss. Vi brukte noen korte minutter på å legge forbrytelsen bak oss etter at vi hadde lagt huset stille igjen.

   Den ubehagelige lå som en klam hanske over oss til Leo satte på kaffen i studenthybelen sin. Bagen lå tung på bordet. Da vi åpnet glidelåsen skinte det i små gullbarre og gullmynter, valuta i euro og dollar, diamanter, og…

- Hva er dette? utbrøt jeg og løftet fram en plastpose med hvitt pulver, én av to.

- Å, hælvete! utbrøt Leo, og luktet forsiktig.

- Er det det jeg tror det er?  Kokain? Stemmen min var liten.

- Nesten riktig, sa han. – Det er China White, en designer droge som er tre ganger sterkere og ti ganger dyrere enn det meste. Du vet – jeg blir tilbudt alt mulig rart i mitt yrke.

- Spyl det ned i do! Jeg grep etter de avlange hundregramsposene.

- Men dette er jo varer for millioner! Han la smale hender beskyttende over narkotikaen.

- Du har vel ikke tenkt å selge det? Du vet hvor liten byen er! Det varer ikke lenge før Bergsen vil få høre at noen selger varene hans. Må du være så grådig?

   Og her gjorde jeg den store tabben. Jeg trodde Leo da han til slutt lovet å kvitte seg med svineriet. Vi delte gull og smykker og dollar til ham og euro til meg.

- Lykke til i Paris, Marianne, sa han og ga meg en god klem idet vi skiltes.

- Skyll dritten ned i dass, Leo! La noen dophuer fortsatt få selge = Oslo.

Dobbeltroller

Neste dag spilte jeg spillet. Jeg lot verten kaste meg ut. Jeg så ingen grunn til å betale to måneders husleie. Jeg gråt på de rette stedene da han krevde å få beholde de få møblene mine. Det eneste jeg tok meg var en koffert full av klær, penger og smykker, og så tok jeg trikken bort til nærmeste hotell og en bedre lunch.

   Det var først dagen etterpå at jeg forsto at jeg hadde stolt for mye på Leo. Det begynte med at jeg ringte ham for å høre om han hadde gjort det han hadde lovet. Leo manglet fullstendig sin vanlige entusiasme.

- Hvordan går det? spurte jeg forsiktig.

- Å, du vet… Men kan jeg ringe deg senere? Akkurat nå er jeg jævlig opptatt!

   Og der sluttet samtalen, men jeg visste øyeblikket at han brøt han løftet om dop i dass. Han hadde aldri vært så avvisende hvis han ikke hadde hatt viktige folk på besøk. Noen som skulle kjøpe stoffet. Men hvis han trodde jeg lot meg avfeie så lett, tok han feil. Marianne Trofast var ikke den som lot en masse folk bli hektet på China White, selv om hun noen korte øyeblikk hadde vært naiv.

   Jeg hoppet av trikken der han bodde. Det lyste i vinduene hans – og jeg la også merke til at en tysk sedan i millionklassen sto parkert ved siden av loslitte forder og toyotaer. Et tydelig tegn på at Leo hadde en storkjøper på besøk.

   Trafikken var tett. Jeg måtte helt bort til lyskrysset. Da lyset skiftet til grønt, så jeg to dresskledde menn komme ut fra Leos oppgang. Den ene bar på en avlang attachékoffert, og bilen gled ut i trafikken. Ja vel, så hadde Leo allerede gjort den skitne handelen. Det forandret ingenting. Jeg ville fremdeles gå opp og skjelle ham huden full.

   Døren sto på gløtt, og det var bare å trampe inn i en rasert leilighet. Stillheten burde gjort meg redd, men sinnet og adrenalinet gjorde at jeg reagerte iskaldt og rolig. Jeg så meg om – og oppdaget en arm som stakk fram fra restene av et stuebord.

   Det var et under at han ikke var død allerede. Jeg bøyde meg over den kvestede kroppen, og merkelig nok gjenkjente han meg. Han forsøkte det vanlige fliret, men det ble en blødende sprekk i det maltrakterte ansiktet. – Marianne… hvislet han.

- Ja, Leo, svarte jeg mildt.

- Jeg må fortelle deg noe… Bergsen kom hjem før tiden… kom på sporet… da jeg forsøkte å selge varene… Jeg ble for grådig… men jeg innrømmet ingen ting.

- Rolig nå, Leo. Jeg ringer 113.

- Nei, nei… Min andel av skatten vår ligger i… ligger i…

   Det var ikke flere ord igjen i ham. Blikket pekte stumt i retning av den ene høyttaleren, som lå veltet i meter av vinylplater. Han døde der og da, og raseriet i meg flammet opp. Gråte kunne jeg gjøre i Paris. Nå gjaldt det å handle! Jeg stakk hånden inn i høyttaleren og gravde fram hans andel av utbytte, godt gjemt og inneklemt i basskammeret. Jeg plukket også ut de to posene med det hvite stoffet og i et lynglimt så jeg for meg hva jeg skulle bruke dem til…

Den enes død

Bergsens hus var tomt, og jeg låste meg inn med hovednøkkelen Leo hadde stjålet for evigheter siden. Et lass med uåpnede kofferter sto i hallen. Bergsen hadde ikke tatt seg tid til å pakke ut før han kastet seg ut i jakten på den som hadde ranet han.

Jeg åpnet en av de små posene og strødde pulveret i en av koffertene Resten gjemte jeg på undersiden av Bergsens pompøse Chesterfield. Ingen fingeravtrykk, ingen tegn til at noen hadde vært på besøk.

   Det andre trinnet i planen var å låne en tilfeldig mobil på et tilfeldig utested. Jeg kunne høre hvordan vakthavende rykke til da jeg nevnte China White med hes stemme. Jeg hørte også lavmælte banneord da jeg fortalte om narkotika i Bergsens villa. Leo ville bli hevnet. Jeg slo av telefonen og slapp den i Akerselven. Først hotellet for å hente min del og deretter første buss til København.

Blue Reflex

April i Paris er ikke direkte varm, men jeg var simpelthen nødt til å kjøre inn i metropolen med nedslått kalesje. Jeg måtte kjenne vinden i håret. Sports Mazda hadde jeg kjøpt i Hamburg, Blue Reflex metallic. Ikke akkurat verdens flotteste og dyreste sportsbil, men jeg satt godt i den. Marianne Faithfulls vemodige stemme fadet ut en siste gang og jeg knipset minnepinnen ut av bilen. Jeg var ferdig med snille Marianne. Jeg var ferdig med Faithfull. Jeg var 25 år og første gang i Paris for å sitte på fortauskafe, shoppe dyre moteklær og leve som….  Ja, den bortskjemte datteren til en rik skipsreder.