av Robert Wood
Zero hadde skrivesperre. Dagevis hadde han stirret på tastaturet. Setning etter påbegynt setning ble slettet fra skjermen. Én ting var å ville skrive bok. En annen ting var
å gjøre det.
Zero tenkte på det Tina hadde sagt under workshop’en. Skrivesperre finnes ikke! Nei vel, så hvorfor klarte han ikke skrive noe? Skrivesperre var en innbilt blokkering, ble det hevdet. Noe som eksisterte i hans fantasi? En mental tømmervase han måtte sprenge, for å slippe fri flommen av kreative ord? Hvordan frigjøre tekst som hans skitne negler lengtet etter å overføre til laptopens lysende skjerm?
Zero sukket dypt og trommet på S-tasten, og det første ordet dannet seg selv og ble overskriften: Skrivesperre. Novellen skulle handle om hvordan en etablert, utbrent forfatter klarte å rive skrivesperrer. Nå som han hadde sett lyset, visste han at det dreide seg om Inspirasjon: Alle som jobbet i De frie yrkene trenger inspirasjon. Tross alt var skribenter, malere og fotografer ikke kuede byråkrater uten evne til kreativ tenking.
Inspirasjon
Hvordan hente inspirasjon? Det skulle være budskapet i novellen. Og enda bedre - novellen skulle bli første kapittel i hans nye bok. Det var gått over to år siden han fikk publisert sin første bok. En bestselger. Kritikerne hadde utropt han til Den kommende Hamsun! Den nye Ibsen! Idiotene hadde sammenlignet han med alt og alle. Ingen så ham som han selv - og dermed var det slutt med skrivingen. Forventningspresset tørket ham ut som spekeskinke på stabburet. Etter to år ble han omtalt som Forfatteren som brant ut! Zero innså at han måtte tilbake til kildene som hadde inspirert ham til å skrive sin bestselger. Han måtte lutre seg selv. Bli kvitt slagget som fylte hjernen.
Slitne menn
Fingrene til Zero danset over tastaturet. Han husket hvordan det hele hadde startet. Hvordan han bestemte seg for å bli forfatter. Det var i 2016 eller -17. De hadde vært fire trauste fyrer som satt på en brun kafé. En slik kafé som finnes i alle land. Fra slummen i Reykjavik til slummen i Marrakech. Slike kaféer wannabes-forfattere gjerne henger på før de blir rike nok til å frekventere Grand eller Theatercafeen. Tre middelmådige freelance-skribenter og en praktiserende designer som levde fra hånd til munn med tilfeldige illustrasjonsjobber, søkte sammen.
Alle savnet kaférøyken og forbudte sigaretter der vi satt og preket om våre mer eller mindre vellykkede ekteskap, elskerinner, mislykket sjekking og one night stands. Vi smurte whiskyslitne struper fra natten før med vin, og sentimentaliteten formelig dryppet proporsjonalt med antall tømte glass. Og når mislykkethet samles rundt et bord, blir historiene middelmådige, men løgnene er ekte. Ikke stor fortellerkunst, men oppriktig fortvilelse og tapte drømmer er lett å snakke om. Tre av oss var seriemonogamister, og den fjerde var plural, som han kalte seg selv. Det var sex and drugs and rock’n roll. Kunsten å stenge virkeligheten ute var utviklet til en finslipt kniv. Eller som Jack Kerouack en gang sa: - I had nothing to offer anybody except my own confusion.
A Sense of Wonder
Zero husket hvordan den eldste av dem hadde begynt å snakke om Inspirasjon. En av skribentene hadde vært i Sevilla for mange år siden og fått med seg Inspirasjon derfra. Verdensutstillingen i -92, sa han. Det var Inspirasjon, det. Tre dager med sense of wonder, tapas og Ciento Tres brandy. Lyden av smektende gitarer og formfylte spanske damer som danset av glede utenfor kaféene. Et folkeliv som for lengst var borte i Oslo. Zero hadde hørt om turen hans alt for mange ganger før. Skribenten hadde hentet Inspirasjon fra utlandet. De andre rundt bordet hadde jo hørt om Inspirasjon, men de hadde aldri prøvd det. Dette var en like dårlig anledning som noen annen. Den ene etter den andre av oss gulpet opp litt inspirasjon på det vinflekkete respatexbordet. Snart lå stabler av det sjeldne stoffet blant tomme vinflasker. Zero husket hvordan han hadde fråtset i Inspirasjon utover kvelden.
I tillegg husket han godt hvordan virkningen hadde kommet dagen derpå. Plutselig visste han hva han skulle skrive. Han trengte ikke notater. Han bare gjorde det. Just fucking did it, som han sa på norsk. Han sluttet å tenke. Han gadd ikke lenger ta hensyn til sjangere, kvinner som målgruppe, kommunikasjon og lesbarhet for de ordfattige. Alt dette var smålig feighet som stoppet gode forfattere fra å bli enda bedre. Feighet og frykt. I papirkurven med alt sammen!
En dannet mann
Zero smilte og tenkte på all whiskyen han hadde drukket den ville perioden. Whisky on the cock som en dame hadde spøkt med en natt. Var en redaktør lite fornøyd med et avsnitt som kunne passe dårlig til resten av boken, hadde Zero sagt at han skulle skrive flere metaforer. Han la med vilje inn feil i teksten for å gjøre redaktøren lykkelig. Den redaktør er ennå ikke født som ikke klarer å plukke på noe. Kanskje med unntak av redaktøren til Solstad, tenkte Zero. En dannet mann fra Norge fikk lov til å skrive hva som helst.
Bestselgeren hans var en eksistensiell bok. Temaet var livet, døden og tapt kjærlighet. Han hadde sitert fra Dharma Bums, Kerouacs bok: - One day I will find the right words and they will be simple. Han hadde overbevist leserne at det gikk an å gå på vannet så lenge de ikke så ned. Ingen problemer var så store at det ikke gikk an å løpe fra dem. Zero flirte for seg selv. Hundrevis av gjeldsslaver hadde pakket kofferten og stukket av til Sør-Amerika etter å ha lest boken.
Etter bokutgivelsen sto foredragsjobbene i kø. Alle ville høre hans ord. Zero var det nye In. Han tjene grovt med penger og ble intervjuet av selveste Vi Menn og Det Nye. Det ble opptredener på bedrift-seminarer og show i akademika. Det ble Bragepris og bokbad og diplomer og grafiske trykk som premier. Ja, til og med morgenfrokost i TV2. Så lenge han husket å ta sin daglige dose Inspirasjon, hadde alt gått bra.
Men hvor lenge var Zero i paradis? Suksess hadde gått til hodet, og Inspirasjon hadde gått i glemmeboken. Suksess pushet på og krevde at boken hans skulle presenteres på tyske og italienske bokmesser og utgis på mange språk. Suksess matet egoet. Suksess var dop. Dop var Suksess. Og på alle dop-huer lurer undergangen, og hans undergang skjedde på årets siste forlagsmøte. Når var han ferdig med neste bok? Var han i gang med oppfølger til fjorårets bestselger, antydet sjefsredaktøren med kroner i øynene.
Meningen med livet
Zero hadde nikket og brukt store ord om sin egen genialitet. Selvsagt kom det en ny bok! Dagen etter forlagsmøtet var Skrivesperre ordet som gav livet hans ny mening.
Nå stirret han fornøyd på de første ettusen-ett-hundre og fem ordene. Fortidens oppsummering var i boks. Nå gjaldt det å få ned på papiret hva han skulle gjøre i uken som kom.
Først var det konsulentene og informasjonsleverandører. De var ikke dyktige nok til å skape noe selv, men flinke til å samle fakta, informasjon og avlevere det med en dose Inspirasjon. Markedet var stort og sultent, og med deres bidrag slapp forfattere som han å lete gjennom unødvendigheter, bøff og fake. Utlegg til slike leverandører økte selvfølgelig, men han hadde godt med penger etter bestselgeren.
Han visste han ville brukte stadig mer tid på å finne og innta Inspirasjon. I bokens startperiode ville han derfor skippe alle ritualer og intellektuelle kraftanstrengelser. Han trengte tid til å saumfare alle tenkelig og utenkelige steder hvor suspekte individer med navneskilt på venstre jakkeslag kunne overtales til å selge ham Inspirasjon. Gjerne i papirkvalitet Silverblade, matt, 115 gram. Noen ganger måtte han sannsynligvis nøye seg med Inspirasjon i to farger eller silketrykk. Men også slike varianter ville virke positivt på hans kreative prosess.
Designer inspirasjon
Dessuten visste Zero at han kunne få fatt i designerinspirasjon gjennom sine tyske forlagskontakter. Mot hard euro-valuta ville bokpushere med tysk nøyaktighet mate ham med all den Inspirasjon han trengte for å lykkes på det tyske markedet nok en gang. An, auf, hinter, in. Tyskerne kunne virkelig skreddersy designer-Inspirasjon for sultne forfattere.
Visuell Inspirasjon kunne han hente innen porno-varianter. Porno påvirker ikke hjernen, men sørger for jevnlig kroppslig avslapping. Men etter hvert som avhengigheten av Inspirasjon ville øke, måtte han bruke heftigere metoder enn porno. Han ville laste opp Face, Instagram, Kick og stikkpiller. Gi fullstendig faen og legge Inspirasjon rett på touchskjermen og sprute den direkte på tastaturet! Med ideer og utkast i egen mappe. Men han måtte passe seg! Jakten på mer Inspirasjon - sterkere og oppgraderte versjoner – kunne ta for mye av skrivetiden. Ekte lykke kan bare måles i antall ord!
Zero noterte noen stikkord om hvordan utbrente forfattere skulle unngå å bli sykere av alle anstrengelsene. Legevitenskapen og forskningen på dette feltet hadde kommet langt nå. Man kunne få - på blå resept riktignok – lykkepiller som målsøkte rett inn i det kreative senteret i hjernen. Zero visste at hvis forfattere fikk fri tilgang til for mye Suksess endte de opp med å tenke som en sosionom fra Grorud.
Blådress
Et kapittel i den nye boken hans skulle handle om avrusing av Suksess. Beskrive hvordan forfattere måtte gjennomgå en Cold Turkey, som amerikanere sier dager etter Thanksgiving. Forfattere måtte trene på å gå inn i sitt eget hode. De måtte se nødvendigheten av å sjekke kontrollpanelet og skru av sosiale medier, auto-tilkobling og virtuell hukommelse og styrke seg med hyppige turer til psykolog og treningssenter. Ofte. På ubestemt tid.
Dessuten burde forfattere gjennomgå jævlige perioder for å motvirke Skrivesperre. Bli grå og uhipp, ikke ettertraktet, ikke verdsatt. Til og med begynne med blådress – på hverdagen. Unngå gamle kjente på gata og avslå nye vennskap. Kort sagt, være utenfor.
Og da mener jeg ute, tenkte Zero. Akkurat som han hadde vært. Down and out in Oslo. Terminated! Som forfatter var det faen ingen nåde. Ingen er så ute som en forfatter som er ute. Tenk å gå med sleng i buksa uken etter at det var moderne. Det er jo nesten like ille som å gå med sleng i buksa uken før det blir moderne – igjen.
Den plagsomme Skrivesperren var sprengt! Zero Skrivesperre no more!
