Vinflasker med vin

av Robert Wood-
Kosmetikkindustrien vet at selv om produktet er strålende, er det innpakkingen som får kunden til å trekke bankkortet. Emballasjebevissthet har også fått rotfeste i vinindustrien.

En gang for lenge siden, den gangen dinosaurene hersket, arbeidet jeg som produksjonsarbeider i Vinmonopolets tapperi på Hasle i Oslo. De enorme lagerhallene var fylt av flasker med edle dråper. Ved samlebåndene arbeidet mindre edruelige menn. Men, før jeg fikk lov til å arbeide på samlebåndet og tre bly-kapsler på vinflaskene, måtte jeg bevise mitt verd ved flaskerens-disken. Ved dette helvete på jord fikk jeg tildelt et slavemerke, en syl. Den skulle brukes til å vippe bort rester etter bly-kapsler på vinflaskene og hakke av den tynne metallringen etter skrukorken på brennevinflaskene.
     Norske flergangsflasker som Brandy Special, 60 % brennevin og 6-kroners Rødvin dominerte rensedisken. Dagens høydepunkt var da formannen signaliserte at vi skulle skifte fra helflasker til halvflasker eller visa versa. Arbeiderne måtte jo ha litt variasjon. De få utenlandske pant-frie originalflaskene ble behørig beundret. For deretter å bli smadret i brekkasjekassa. Etter fem-seks timer med syla var jeg villig til å gå barbeint på glass for et avbrekk i rensingen… Det er terapi i lyden av knust glass!

Messingtråd og silkepapir
Returflaskene som ble renset for bly og blikk, var imidlertid langt flere enn de sjeldne, men morsomme importerte flasketyper. Og som flaskegutt i butikkene fikk jeg hver lørdag inngående anledning til å studere et stort utvalg av import-flasker mens jeg stappet dem inn i utsalgshyllene. Spesielt imponerende var en spanjol ikledd et finmasket nett av messingtråd. Det, og det at noen flasker var innpakket i silkepapir og hvilte i dekorerte trebokser, betydde kostbare dråper. Det skulle gå år før jeg oppdaget at det ikke nødvendigvis var sammenheng mellom innpakking og utsøkt smak. Men den gang var jeg like imponert som de fine fruene på Vestkantpolet når de spurte etter - Den dyre, spanske med messingtråder.

Elg i solnedgang
Ingen vet hvor mange malerier med Elg i solnedgang som henger på norske stuevegger, men de varog er utrolig populære. Siden nordmenn har sans for det hjemmekoselige, så hvorfor ikke anvende samme prinsipp på vinflasker? Moselland Ars Vitis Riesling har en innpakking som er kos’li til en hyggestund. En fargesprakende middelalderby på baksiden av flaskeryggen reflekteres gjennom den blekgule vinen. Maleren Heinz Ames vet å spille på det sentimentale, og flasken selges godt! Selve vinen er ikke spesiell verken på lukt eller smak. Den passer flott i termobag’en en solfylt sommerdag.
   En annen fargerik tysk hvitvin er Rhine Lady Liebfraumilch. Under en blå flaskehimmel betrakter en ung pike med gyllent hår sitt nyfødte barn. En alkoholsvak vin på 8,5 %, er en lett aperitiff.

Extrem makeover
Produsenter av søte dessertviner har oppdaget et viktig salgsknep. De har lært seg kunsten å lage høyreiste flasker! De ser ut til å inneholde mer enn de gamle, kortvokste flaskene. Effekten er slående. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet forsikre meg om at det virkelig er en halvflaske på 0,35 cl jeg holder i hånden og ikke en 0,50 cl. Forklaringen ligger i at glasset er tykkere, og kropp og hals er slankere. Etiketten er også med på å forsterke inntrykket av høyde. Disse stilige flaskene gjør seg godt på et velpleiet dessertbord og formelig roper ut at her snakkes det om kvalitetsdrikke.

Happy Cat
De morsomste flaskene er Happy Cat, en Riesling Kabinett fra Mosel. De har en ur-egyptisk kattekropp. Det dyphavsblå kattedyret formelig suger til seg blikket ditt, og det samme gjør de andre fargerike katteflaskene. Katteflasken kommer i ny farge hvert år. Tidligere år har det vært gullkatt og sølvkatt. Flaskedesigneren spiller på minst to salgstriks, for det første på folks samlerglede og for det andre på folks sans for nips. Vinen er også drikkenes. 

Rødvin-silke og gulblek fisk
Emballasjer handler om kjønn, om maskulin-muskler og feminin-eleganse. Flaskegodset skal reflektere en livsstil og vise inviterte middagsgjester at det ikke er tilfeldig at akkurat den flasken står på bordet. Rives-Blanques prisbelønte viner fra Languedoc-Roussillon er uttrykk for myk feminitet som kan tiltale både menn og kvinner. Flasken er hyllet inn i svart silke.
   Hvite viner er tradisjonelt litt friere i flaskeformene, og Opici er formet som en abbor-lignende fisk. Det føles unektelig litt merkelig å trekke korken ut av den gulbleke fiskemunnen, men den skjellete fiskekroppen er god å holde rundt. Vinen er skapt til kraftigere fiskeretter og mildere kjøttretter. Dessuten vil den morsomme flasken gjøre seg ekstra godt hvilende på et fat med isbiter ispedd noen grønne blader.

Kjøp jomfruelige, sensuelle meg!
Kast meg når jeg er tom for
fruktige safter!

Are we having fun now?
Vi lar oss forføre av lekre design på emballasje fordi vi tror at innholdet er enda bedre. Produsenter bruke store penger på å pakke inn mindreverdig skvip, og vi lar oss villig lure. Vinene er gode, men det er og blir 13 på dusinet vin vi drikker. Dyre, våte drømmer kommer imidlertid på dystre og trauste flasker med etiketter som taust vitner om virkelig kvalitet i glasset. Det er all grunn til å regne med at det i nær fremtid vil komme mange flere morsomme og vulgære flasketyper på et besøksvennlig pol i nærheten av deg.

Elektronisk tusj

av Robert Wood
Det har blitt mange artikler og intervjuer om menneskers forhold til og bruk av datamaskinens utallige muligheter. Et av intervjuene mine ble publisert i Multimedia World nr. 2 1997. med overskriften Elektronisk tusj størkner ikke. Tommy Sydsæter, svoren tilhenger av Mac og alle dens grafiske muligheter, er tegneren av flere kjente seriefigurer. I disse februardager 2020 slippes en Vazelina Bilopphøggers tegneserie bok løs på gamle og nye fans.

Elektronisk tusj størkner ikke
- Er det trygt å parkere her? Spør Tømmy Sydsæter. Han stirrer bekymret ned på den røde bilen. Den blokkerer bare 90 % av den snødekte sykkelstien utenfor restaurant Bejing Palace.
av Robert "Comix" Wood

"Det er flere parkeringsvakter i Torggata enn det er biler", svarer jeg lakonisk og fortsetter med skrekkhistorier om parkeringsvaktene som jakter i strøket med stoppeklokke, botblokk og nedslitte kulepenner. Serieskaperen smiler skjevt, forsvinner fortere enn en fartstripe og kommer like raskt tilbake etter å ha plassert kjøredoningen trygt på en parkeringsplass. Bejing Palace har som kinesiske resturanter flest; neglelakkrøde dekorasjoner i kontrast mot beksvarte stoler og dragemotiver på plastikkvaser á la Made in Hong Kong. Assosiasjonene til Tin Tins kinesiske eventyr vekkes umiddelbart.
   "Hadde jeg hatt tilgang på det riktige utstyret i barndommen, ville jeg kanskje begynt å lage kortfilm," sier Sydsæter tankefullt mens han kaster et vurderende blikk på landskapstrykket på veggen. "Men jeg hadde ikke penger til slikt utstyr, og derfor begynte jeg like godt å tegne. Tegneutstyr er så rimelig at mulighetene kan utforskes uten å gå konk. Det er like billig å tegne en science fiction serie som en norsk bygdeserie. Dessuten er tegneserier et ærlig, direkte og spontant medium", fortsetter tegneren og lar tusjen gå balansegang mellom tommel og pekefinger. "Jeg hadde mine drømmer om at jeg skulle slippe å jobbe, men der tok jeg helt feil!" En av Norges aller mest publiserte serietegnere har reflektert over mediet han til daglig arbeider med. 

Hvem vil ha en råtten PC?
"Pennen er kanskje mektigere enn sverdet, men Mac'en er garantert bedre enn en PC til grafisk bruk. For oss tegnere og illustratører er en Mac nesten en selvfølgelighet, for hvem vil vel ha en råtten PC?" Spørsmålet er rettet til alle og ingen, men jeg har selv har en råtten PC og følte meg tvunget til å påpeke at råttenskapen tross alt dekker mer enn grunnleggende behov til bare halve prisen av de sagnomspunnende Mac'ene. Tegneren griner på nesa og mumler noe om at ja det er dyrt... men det har alltid kostet å kjøpe kvalitet... Dessuten vurderte han aldri noe annet da han begynte å bruke datautstyr i tillegg til tegnerens tradisjonelle verktøy.
   "Jeg fikk mitt gjennombrudd rundt 1982. Da sendte jeg inn noen tegninger til humorbladet Konk og fikk godkjent vel 20% av vitsene jeg hadde laget. Gjennombruddet lå i å gå fra ingenting til noe, og da jeg fikk fast plass i Norsk MAD, var det gjort. Som så mange andre norske serietegnere, var jeg innom Pink Panter. I 1983-84 begynte jeg å tegne en spesiell dialektgruppe som ble stueren, Vazelina Bilopphøggers." Serieskaperen har skiftet ut tusjpennen til fordel for spisepinner. Med dødsforakt og tårer i øynene fortærer vi en sterkt krydret førsterett. Det eneste som manglet, var tegneserieriktige flammestrålene fra munnen. Grådige slurker av Farris Light slukket ilden, men ikke varmen i spiserøret. "Vazelina Bilopphøggers var spesiell å tegne. Jeg møtte dem ofte for å fange kjernen i personligheten skissert i tegningene. Til sammen tegnet jeg vel 270 - 300 sider av denne ennå høyst levende gruppen. Deretter ble det Pyton på heltid. Bladet ble en heftig konkurrent til norsk MAD, og jeg tegnet hele 120 nummer. Det har blitt over tusen Pyton-sider fra min hånd."
   Tommy Sydsæter begynte å arbeide med Mac'en i 1994 og har tent på de mulighetene som teknologien gir. "Noe av det beste med datamaskinen er at nå slipper jeg å live opp inntørkede tusjpenner og knekke opp stivnede akryltuber hele tiden. Jeg slipper å reise til byen for å kjøpe riktig farge hver gang jeg går tom for en farge i en forløpning. Det er langt mindre grisete å jobbe på skjerm. Dessuten åpner Mac'en for en nesten ubegrenset bruk av fantasi så lenge strømmen ikke går. Jeg har gjort det til regel å forsøke å gjøre en ny, liten teknisk vri hver gang jeg jobber. På den måten lærer jeg programmet å kjenne. Ta for eksempel scanneren... Den passer som hånd i hanske sammen med Mac'en og er flott til skisser og skaleringer. Den fungerer blant annet som en form for lysbord og avansert kopimaskin hvor jeg også klargjør tegninger til fargelegging."
   På dette tidspunktet begynner tegneren å skissere på den andre halvdelen av notisblokken min. Jeg får et førsteklasses foredrag om fargeseparering, bruk av Photoshop og om hvordan man kan bruke skjermen som en elektronisk skisseblokk. "Da kan jeg manipulere innscannede 600 dpi svart/hvitt bitmaps til å ligge over 200 dpi farge for best mulig resultat. Farger trenger ikke så høy oppløsning som strek. Det ferdige resultatet settes sammen i Quark på forlaget", avslutter han samtidig med skissetegningen.
   Serieskaperen har også et litt spesielt forhold til fonter, og skrifttypene som Sydsæter snakker varmt om, finner man ikke akkurat som hyllevarer i følge med printere og tekstbehandlingsprogram. Og det er akkurat her serietegnerens galgenhumor bobler opp til overflaten i ly av rå fisk i nudler.
   "Fonter er et kapittel for seg selv," begynner han mellom munnfullene og gestikulerer med spisepinnene. "Jeg har spesielt sans "Tombestone". Denne fonten kan man gjøre mye med, og hvis man vil, kan man skrive følelsesladede brev... "Til min kjære venn. Håper dette brevet ikke er for depressivt, men fonten jeg bruker, heter Tombestone..." Kool! Flintstone og Comics Cartoon er også brukbare fonter til mine formål."

Framtiden er en uåpnet programfil
Seriesalget er synkende, og bare de sterkeste og mest etablerte serier ser ut til å overleve. Dagens gutter er ikke bare opptatt av tegneserier. I høyeste grad har de langt flere underholdningskanaler å velge mellom. Kinobesøk er populært, svært mange har tilgang til videospillere, PC'er og prosessorkraftige playstations. Slike tilbud øker kraftig for hvert år som går. Kampen om ungdommens penger er hardere enn noensinne, og det er langt flere aktører på markedet enn for 10 - 15 år siden. Den gang solgte tegneserier som hakka møkk.
"Er det ikke risikabelt bare ha ett bein å stå på?" spør jeg nølende.
   "Vel, jeg har ikke bare jobbet med tegneserier," svarer Sydsæter og forsøker å bite over den læraktige blekkspruten som skal utgjøre tiende rett. "Jeg fikk merkelig nok designer kreditt for designerarbeidet jeg gjorde i forbindelse med Sony Playstation-spillet "Casper", det lille 3Dspøkelset. Jeg jobbet med ideer og skisser for spillprodusenten FunCom for et par år siden. På en messe i London hadde jeg tittelen "Gamedesigner" på navneskiltet. Det var kult å blære rundt med det kan du tro, men titler betyr jo egentlig ingen ting. Det er håndverket og hva du legger av deg selv i det du gjør, som betyr noe. Det er alltid jobber for tegnere som "kan noe" og "vil noe"!"
   "Så framtiden er full av muligheter selv om markedet for norske serier krymper?" spør jeg.
   "Jeg tror det, og jeg vil fortsatt tegne og illustrere samtidig som jeg vil lære meg mer om data, 3D-modellering, multimedia og hjemmesider. Internett er et relativt nytt og sterkt voksende marked. Du må forresten få med deg adressen til hjemmesiden min. Den vil ha lenker til mange serieressurser på nettet etter hvert. Det er et par der allerede.
   Jeg nikker og noterer Serieskaperen har framtiden foran seg.

Vazelina Bilopphøggers

av Robert Wood
Det var morsomt å skrive manusene til Vazelina Bilopphøggers. Fortellingene ble tegnet av Tommy Sydsæter og ble opprinnelig utgitt i tegneserien Humor og Kanari.

Jeg leste alt som fantes om bandet og forsøkte å sette meg inn i det som kjennetegnet personlighetene. Musikken til bandet hadde jeg i platesamlingen  slik at tekstene var velkjente. Etter min mening er fortellingene om høggerne ganske originale, men som alle tegneserieforfattere hentet jeg ideer fra flere kilder. I fortellingen En skrue løs hentet jeg inspirasjon fra Onkel Skrues første ti-øring. Tommy tegnet fantastisk, og det var (og er) en kick å se bildene jeg hadde hatt i hodet ble omgjort til helsprø tegninger på papir.

"De fantastiske tegneseriene med Vazelina Bilopphøggers" til Tommy Sydsæter og Dag E. Kolstad kommer på markedet i februar 2020. Som det framgår av brødteksten har ingen av mine manus kommet med da Tommy og Dag har fokusert på egenproduksjon. Derimot kan tegneseriesamlere lese flere Vazelina fortellinger, blant annet mine, i serieheftet Humor og Kanari. Disse finner du i bruktbutikker og sannsynligvis på Facebooks Kjøp og Salg tegneserier.

En skrue løs 

Som tittelen tilsier er det ikke bare Høggern som har en skrue løs. Dobbeltbetydningen i ordet "skrue" vil enhver Donaldist forbinde med Onkel Skrue. Skruen som Høggern oppbevarer i en glasskuppel er en parallell til Onkel Skrues første ti-øring. Tollef og Bæla har dobbeltrollene som Magica fra Tryll. Høggern er imidlertid ikke så overtroisk som verdens rikeste and. 

Det høgger i sjela

Enhver har vel opplevd at man går lei av jobben og vil forsøke seg på noe nytt. I denne fortellingen er det en viss likhet mellom Høggern og inspektør Clouseau. Begge kan gå på vannet fordi de ikke vet at de kan synke. Skjebnen tillater ikke at Høggern kan feile, uansett hva som skjer.

Tollef's onde plan

Tollef har oppfunnet et vidundermiddel som oppløser metall. Og med følgende ord til Bæla er plottet klart: - Jeg, Tollef Talbot, har funnet opp et rustfjerningsmiddel som fjerner rust… og konkurrenter!

Det spøker på Brøttet

Tollef, den gamle fienden til Høggerne drømmer om full kontroll over bilmarkedet. Sammen med sin hjernedøde assistent Bæla kler de seg ut som spøkelser og hjemsøker Brøttet.

Buffalo Bedford

Alle har en onkel i Junaiten. Og onkel Buffalo Bedford hørtes veldig amerikansk ut. Jeg kunne ikke dy meg og kombinerte navnene Buffalo og Bedford. Jeg oppfattet det som komisk å ha et etternavn knyttet til britiske rustholker. Buffalo Bedford har reist til gamlelandet i håp om å treffe en tidligere eksosrype.

Høggern forelsker seg

Sterkest i livet er kjærligheten. Hva gjør man ikke for å oppleve kjærligheten? Verdenslitteraturen er fylt av forelskelse. Så hvorfor skulle ikke Høggern forelske seg?

Elgjakta

Elgjakta er en blodig fortelling. En rute som viser at den stakkars elgen fikk en kule i pannebrusken, måtte omtegnes. Direkte død og blod var stort sett fy-fy den gangen.

Høydeskrekk

Hvordan løsne en knute på tråden drepende høyt, høyt oppe på en kran når man har høydeskrekk? Jo, man trekker tennplugger om hvem som må klatre opp.

Vazelina Bilopphøggers epoke er over, men reisen var morsom!

Skrivesperre

av Robert Wood
Zero hadde skrivesperre. Dagevis hadde han stirret på tastaturet. Setning etter påbegynt setning ble slettet fra skjermen. Én ting var å ville skrive bok. En annen ting var
å gjøre det.

Zero tenkte på det Tina hadde sagt under workshop’en. Skrivesperre finnes ikke! Nei vel, så hvorfor klarte han ikke skrive noe? Skrivesperre var en innbilt blokkering, ble det hevdet. Noe som eksisterte i hans fantasi? En mental tømmervase han måtte sprenge, for å slippe fri flommen av kreative ord? Hvordan frigjøre tekst som hans skitne negler lengtet etter å overføre til laptopens lysende skjerm?
   Zero sukket dypt og trommet på S-tasten, og det første ordet dannet seg selv og ble overskriften: Skrivesperre. Novellen skulle handle om hvordan en etablert, utbrent forfatter klarte å rive skrivesperrer. Nå som han hadde sett lyset, visste han at det dreide seg om Inspirasjon: Alle som jobbet i De frie yrkene trenger inspirasjon. Tross alt var skribenter, malere og fotografer ikke kuede byråkrater uten evne til kreativ tenking.

Inspirasjon
Hvordan hente inspirasjon? Det skulle være budskapet i novellen. Og enda bedre - novellen skulle bli første kapittel i hans nye bok. Det var gått over to år siden han fikk publisert sin første bok. En bestselger. Kritikerne hadde utropt han til Den kommende Hamsun! Den nye Ibsen! Idiotene hadde sammenlignet han med alt og alle. Ingen så ham som han selv - og dermed var det slutt med skrivingen. Forventningspresset tørket ham ut som spekeskinke på stabburet. Etter to år ble han omtalt som Forfatteren som brant ut! Zero innså at han måtte tilbake til kildene som hadde inspirert ham til å skrive sin bestselger. Han måtte lutre seg selv. Bli kvitt slagget som fylte hjernen. 

Slitne menn

Fingrene til Zero danset over tastaturet. Han husket hvordan det hele hadde startet. Hvordan han bestemte seg for å bli forfatter. Det var i 2016 eller -17. De hadde vært fire trauste fyrer som satt på en brun kafé. En slik kafé som finnes i alle land. Fra slummen i Reykjavik til slummen i Marrakech. Slike kaféer wannabes-forfattere gjerne henger på før de blir rike nok til å frekventere Grand eller Theatercafeen. Tre middelmådige freelance-skribenter og en praktiserende designer som levde fra hånd til munn med tilfeldige illustrasjonsjobber, søkte sammen.
   Alle savnet kaférøyken og forbudte sigaretter der vi satt og preket om våre mer eller mindre vellykkede ekteskap, elskerinner, mislykket sjekking og one night stands. Vi smurte whiskyslitne struper fra natten før med vin, og sentimentaliteten formelig dryppet proporsjonalt med antall tømte glass. Og når mislykkethet samles rundt et bord, blir historiene middelmådige, men løgnene er ekte. Ikke stor fortellerkunst, men oppriktig fortvilelse og tapte drømmer er lett å snakke om. Tre av oss var seriemonogamister, og den fjerde var plural, som han kalte seg selv. Det var sex and drugs and rock’n roll. Kunsten å stenge virkeligheten ute var utviklet til en finslipt kniv. Eller som Jack Kerouack en gang sa: - I had nothing to offer anybody except my own confusion.

A Sense of Wonder

Zero husket hvordan den eldste av dem hadde begynt å snakke om Inspirasjon. En av skribentene hadde vært i Sevilla for mange år siden og fått med seg Inspirasjon derfra. Verdensutstillingen i -92, sa han. Det var Inspirasjon, det. Tre dager med sense of wonder, tapas og Ciento Tres brandy. Lyden av smektende gitarer og formfylte spanske damer som danset av glede utenfor kaféene. Et folkeliv som for lengst var borte i Oslo. Zero hadde hørt om turen hans alt for mange ganger før. Skribenten hadde hentet Inspirasjon fra utlandet. De andre rundt bordet hadde jo hørt om Inspirasjon, men de hadde aldri prøvd det. Dette var en like dårlig anledning som noen annen. Den ene etter den andre av oss gulpet opp litt inspirasjon på det vinflekkete respatexbordet. Snart lå stabler av det sjeldne stoffet blant tomme vinflasker. Zero husket hvordan han hadde fråtset i Inspirasjon utover kvelden.
   I tillegg husket han godt hvordan virkningen hadde kommet dagen derpå. Plutselig visste han hva han skulle skrive. Han trengte ikke notater. Han bare gjorde det. Just fucking did it, som han sa på norsk. Han sluttet å tenke. Han gadd ikke lenger ta hensyn til sjangere, kvinner som målgruppe, kommunikasjon og lesbarhet for de ordfattige. Alt dette var smålig feighet som stoppet gode forfattere fra å bli enda bedre. Feighet og frykt. I papirkurven med alt sammen!

En dannet mann

Zero smilte og tenkte på all whiskyen han hadde drukket den ville perioden. Whisky on the cock som en dame hadde spøkt med en natt. Var en redaktør lite fornøyd med et avsnitt som kunne passe dårlig til resten av boken, hadde Zero sagt at han skulle skrive flere metaforer. Han la med vilje inn feil i teksten for å gjøre redaktøren lykkelig. Den redaktør er ennå ikke født som ikke klarer å plukke på noe. Kanskje med unntak av redaktøren til Solstad, tenkte Zero. En dannet mann fra Norge fikk lov til å skrive hva som helst.
   Bestselgeren hans var en eksistensiell bok. Temaet var livet, døden og tapt kjærlighet. Han hadde sitert fra Dharma Bums, Kerouacs bok: - One day I will find the right words and they will be simple. Han hadde overbevist leserne at det gikk an å gå på vannet så lenge de ikke så ned. Ingen problemer var så store at det ikke gikk an å løpe fra dem. Zero flirte for seg selv. Hundrevis av gjeldsslaver hadde pakket kofferten og stukket av til Sør-Amerika etter å ha lest boken.
   Etter bokutgivelsen sto foredragsjobbene i kø. Alle ville høre hans ord. Zero var det nye In. Han tjene grovt med penger og ble intervjuet av selveste Vi Menn og Det Nye. Det ble opptredener på bedrift-seminarer og show i akademika. Det ble Bragepris og bokbad og diplomer og grafiske trykk som premier. Ja, til og med morgenfrokost i TV2. Så lenge han husket å ta sin daglige dose Inspirasjon, hadde alt gått bra.
   Men hvor lenge var Zero i paradis? Suksess hadde gått til hodet, og Inspirasjon hadde gått i glemmeboken. Suksess pushet på og krevde at boken hans skulle presenteres på tyske og italienske bokmesser og utgis på mange språk. Suksess matet egoet. Suksess var dop. Dop var Suksess. Og på alle dop-huer lurer undergangen, og hans undergang skjedde på årets siste forlagsmøte. Når var han ferdig med neste bok? Var han i gang med oppfølger til fjorårets bestselger, antydet sjefsredaktøren med kroner i øynene.

Meningen med livet

Zero hadde nikket og brukt store ord om sin egen genialitet. Selvsagt kom det en ny bok! Dagen etter forlagsmøtet var Skrivesperre ordet som gav livet hans ny mening.
    Nå stirret han fornøyd på de første ettusen-ett-hundre og fem ordene. Fortidens oppsummering var i boks. Nå gjaldt det å få ned på papiret hva han skulle gjøre i uken som kom.
    Først var det konsulentene og informasjonsleverandører. De var ikke dyktige nok til å skape noe selv, men flinke til å samle fakta, informasjon og avlevere det med en dose Inspirasjon. Markedet var stort og sultent, og med deres bidrag slapp forfattere som han å lete gjennom unødvendigheter, bøff og fake. Utlegg til slike leverandører økte selvfølgelig, men han hadde godt med penger etter bestselgeren.
   Han visste han ville brukte stadig mer tid på å finne og innta Inspirasjon. I bokens startperiode ville han derfor skippe alle ritualer og intellektuelle kraftanstrengelser. Han trengte tid til å saumfare alle tenkelig og utenkelige steder hvor suspekte individer med navneskilt på venstre jakkeslag kunne overtales til å selge ham Inspirasjon. Gjerne i papirkvalitet Silverblade, matt, 115 gram. Noen ganger måtte han sannsynligvis nøye seg med Inspirasjon i to farger eller silketrykk. Men også slike varianter ville virke positivt på hans kreative prosess.

Designer inspirasjon

Dessuten visste Zero at han kunne få fatt i designerinspirasjon gjennom sine tyske forlagskontakter. Mot hard euro-valuta ville bokpushere med tysk nøyaktighet mate ham med all den Inspirasjon han trengte for å lykkes på det tyske markedet nok en gang. An, auf, hinter, in. Tyskerne kunne virkelig skreddersy designer-Inspirasjon for sultne forfattere.
   Visuell Inspirasjon kunne han hente innen porno-varianter. Porno påvirker ikke hjernen, men sørger for jevnlig kroppslig avslapping. Men etter hvert som avhengigheten av Inspirasjon ville øke, måtte han bruke heftigere metoder enn porno. Han ville laste opp Face, Instagram, Kick og stikkpiller. Gi fullstendig faen og legge Inspirasjon rett på touchskjermen og sprute den direkte på tastaturet! Med ideer og utkast i egen mappe. Men han måtte passe seg! Jakten på mer Inspirasjon - sterkere og oppgraderte versjoner – kunne ta for mye av skrivetiden. Ekte lykke kan bare måles i antall ord!
   Zero noterte noen stikkord om hvordan utbrente forfattere skulle unngå å bli sykere av alle anstrengelsene. Legevitenskapen og forskningen på dette feltet hadde kommet langt nå. Man kunne få - på blå resept riktignok – lykkepiller som målsøkte rett inn i det kreative senteret i hjernen. Zero visste at hvis forfattere fikk fri tilgang til for mye Suksess endte de opp med å tenke som en sosionom fra Grorud.

Blådress

Et kapittel i den nye boken hans skulle handle om avrusing av Suksess. Beskrive hvordan forfattere måtte gjennomgå en Cold Turkey, som amerikanere sier dager etter Thanksgiving. Forfattere måtte trene på å gå inn i sitt eget hode. De måtte se nødvendigheten av å sjekke kontrollpanelet og skru av sosiale medier, auto-tilkobling og virtuell hukommelse og styrke seg med hyppige turer til psykolog og treningssenter. Ofte. På ubestemt tid.
   Dessuten burde forfattere gjennomgå jævlige perioder for å motvirke Skrivesperre. Bli grå og uhipp, ikke ettertraktet, ikke verdsatt. Til og med begynne med blådress – på hverdagen. Unngå gamle kjente på gata og avslå nye vennskap. Kort sagt, være utenfor.
   Og da mener jeg ute, tenkte Zero. Akkurat som han hadde vært. Down and out in Oslo. Terminated! Som forfatter var det faen ingen nåde. Ingen er så ute som en forfatter som er ute. Tenk å gå med sleng i buksa uken etter at det var moderne. Det er jo nesten like ille som å gå med sleng i buksa uken før det blir moderne – igjen.
   Den plagsomme Skrivesperren var sprengt! Zero Skrivesperre no more!

Størrelse betyr mye

av Robert Wood
Alle vet at man bør drikke forskjellig typer vin til riktig glass! Rødvin fra veldreide, portvin fra kortvokste og høye sjampisglass som fanger boblene før de freser over kanten.

Har du noensinne tenkt over hva du heller vinen ut av? Selvfølgelig har du det og i Norge er det BIB. Bag In Box er pappvinelskerens sanne himmel, og utvalget bare vokser og vokser. Etterspørselen etter pappivin er så stor at selv den ærverdige vingården Torres kastet seg ut i konkurransen med sin GIB, eller Glass in Box. Flasken på 2 liter er firkantet og pakket inn i en festlig pappboks. Forstå det den som vil.



Men hvorfor stoppe hvis du vil ha et voluminøst alternativ til pappboksene? Vinflasker finnes i en mengde forskjellige størrelser. Og når flasken når et visst volum, er den berettiget et minnerikt navn. Prøvesmak flaskenavn som dette: Magnum, Jeroboham, Rehoboam, Metusalem, Salamanezar, Balthazar og Nebukanesar.
   Flasker av type Magnum gir assosiasjoner en grovkalibret revolver og Clint Eastwood. De andre navnene er bibelske referanser til profeter og konger. Ifølge Det gamle testamentet var Jeroboham en israelsk konge som førte krig mot kong Rehoboam for 3 000 år siden. I Vinmonopolets lister inneholder en Magnum 1,5 liter, Jeroboham inneholder 3,0 liter med edle dråper og Rehoboam hele 4,5 liter.

Metusalem i pol-posen
Nå kan man spørre seg selv… Hvorfor man skal kjøpe vin på store flasker. Vinkjennere hevder at vin tappet og lagret på store flasker, smaker bedre enn samme vin lagret på små flasker. Det høres logisk ut at vin som er lagret på store flasker, vil trenge lenger tid på å modnes. For det andre er det morsomt å ta med seg en stor flaske til festlige anledninger. WOW faktoren er stor.
   Spesielt gjelder dette for champagne-flasker. På grunn av det enorme trykket er champagne-flaskene ekstra tykke, og korken er spent fast med ståltråd til flasketuten. Søker du i Polets bestillingsliste, vil du kanskje finne flasketypen Metusalem. Den har fått navnet etter den Metusalem som var bestefaren til Noa. Han ble hele 969 år gammel før Gud druknet han i flommen som nesten utryddet menneskeheten. En Metusalem-flaske inneholder ærverdige 6 liter boblende gull. Ni flasker venter under samme kork. Vær forsiktig hvor du sikter når du spretter Metusalem’en. Korken kan knuse et øye.

Bare en flaske
Vil du virkelig tenke XXXL, kan du starte med å investere i den velkjente portugisiske vinen Perquita. Den er å få som en Salamanezar, det vil si i en 9 liters flaske. En partyhit! Dessuten kan du tillate deg selv å stønne dagen derpå. -Jeg forstår ikke hvorfor jeg har hodepine… Jeg drakk jo bare én flaske. Men det koster å være kar! Den enorme glassemballasjen alene koster vel 700 kroner mer enn 12 vanlige 0,75 liters flasker.
   Hvorfor stoppe med en 9 liters når du kan velge en Balthazar? Denne er oppkalt etter én av de tre vise menn som kom med gaver til Jesus-barnet i stallen. En Balthazar inneholder 12 liter. 16 flasker under én kork er ikke en lettvekter. Bestill en varetaxi til festen for å frakte flasken.

Festens konge
Vil du ta det helt ut og more deg kongelig, få tak i en Nebukanesar. Historisk sett var Nebukanesar en babylonsk konge som hersket 600 år før Kristus. Han førte krig mot alle sine naboer og erobret blant annet Jerusalem. Flaskemessig er dette en kjempe som rommer utrolige 15 liter, det vil si 20 flasker. Her trengs det kraftige personer til å løfte flasken når glass skal fylles.
   Riktignok har jeg hørt rykter om at det er mulig å oppdrive en 18 liters flaske med navnet Solomon, oppkalt etter styrtrike kong Salamon. Kanskje vel Harry å komme drassende med en flaske som inneholder 24 vanlige flasker vin, men er du like rik som den bibelske kongen har du også råd til å leie inn en gruppe munnskjenker for anledningen.
   Uansett, størrelse betyr noe. Store flasker har mye for seg. De ser lekre ut på bordet og signaliserer kvalitet. XXXL størrelser egner seg til spesielle anledninger. Size matters!

Silver Fever

by Robert Wood -writer



Let a Canadian Maple Leaf silver coin rest heavy in your hand
Slide your thumb over the head of the Queen
Oh, the aristocratic face! Oh, the noble traits!

Drop the coin into a crystal glass Amundsen Arctic Vodka
to see the silver glitter
The spirit must be ice-cold to bring forth the glow in the metal

Three deep-frozen ice cubes to honor polar explorers
that never came home from the realms of the white Arctic bear
and penguins galore

Squeeze half a lime over the silver spoon you were given as a child,
remembering time lost dreams and sweet, exotic fragrances
of your first love

Raise the crystal glass towards a white candlelight
and savor the sight of dancing flames around the melting ice

Drink slowly… Oh, so slowly … till the silver coin kisses your lips

More silver and gold? Visit: Gull og sølv