Elektronisk tusj

av Robert Wood
Det har blitt mange artikler og intervjuer om menneskers forhold til og bruk av datamaskinens utallige muligheter. Et av intervjuene mine ble publisert i Multimedia World nr. 2 1997. med overskriften Elektronisk tusj størkner ikke. Tommy Sydsæter, svoren tilhenger av Mac og alle dens grafiske muligheter, er tegneren av flere kjente seriefigurer. I disse februardager 2020 slippes en Vazelina Bilopphøggers tegneserie bok løs på gamle og nye fans.

Elektronisk tusj størkner ikke
- Er det trygt å parkere her? Spør Tømmy Sydsæter. Han stirrer bekymret ned på den røde bilen. Den blokkerer bare 90 % av den snødekte sykkelstien utenfor restaurant Bejing Palace.
av Robert "Comix" Wood

"Det er flere parkeringsvakter i Torggata enn det er biler", svarer jeg lakonisk og fortsetter med skrekkhistorier om parkeringsvaktene som jakter i strøket med stoppeklokke, botblokk og nedslitte kulepenner. Serieskaperen smiler skjevt, forsvinner fortere enn en fartstripe og kommer like raskt tilbake etter å ha plassert kjøredoningen trygt på en parkeringsplass. Bejing Palace har som kinesiske resturanter flest; neglelakkrøde dekorasjoner i kontrast mot beksvarte stoler og dragemotiver på plastikkvaser á la Made in Hong Kong. Assosiasjonene til Tin Tins kinesiske eventyr vekkes umiddelbart.
   "Hadde jeg hatt tilgang på det riktige utstyret i barndommen, ville jeg kanskje begynt å lage kortfilm," sier Sydsæter tankefullt mens han kaster et vurderende blikk på landskapstrykket på veggen. "Men jeg hadde ikke penger til slikt utstyr, og derfor begynte jeg like godt å tegne. Tegneutstyr er så rimelig at mulighetene kan utforskes uten å gå konk. Det er like billig å tegne en science fiction serie som en norsk bygdeserie. Dessuten er tegneserier et ærlig, direkte og spontant medium", fortsetter tegneren og lar tusjen gå balansegang mellom tommel og pekefinger. "Jeg hadde mine drømmer om at jeg skulle slippe å jobbe, men der tok jeg helt feil!" En av Norges aller mest publiserte serietegnere har reflektert over mediet han til daglig arbeider med. 

Hvem vil ha en råtten PC?
"Pennen er kanskje mektigere enn sverdet, men Mac'en er garantert bedre enn en PC til grafisk bruk. For oss tegnere og illustratører er en Mac nesten en selvfølgelighet, for hvem vil vel ha en råtten PC?" Spørsmålet er rettet til alle og ingen, men jeg har selv har en råtten PC og følte meg tvunget til å påpeke at råttenskapen tross alt dekker mer enn grunnleggende behov til bare halve prisen av de sagnomspunnende Mac'ene. Tegneren griner på nesa og mumler noe om at ja det er dyrt... men det har alltid kostet å kjøpe kvalitet... Dessuten vurderte han aldri noe annet da han begynte å bruke datautstyr i tillegg til tegnerens tradisjonelle verktøy.
   "Jeg fikk mitt gjennombrudd rundt 1982. Da sendte jeg inn noen tegninger til humorbladet Konk og fikk godkjent vel 20% av vitsene jeg hadde laget. Gjennombruddet lå i å gå fra ingenting til noe, og da jeg fikk fast plass i Norsk MAD, var det gjort. Som så mange andre norske serietegnere, var jeg innom Pink Panter. I 1983-84 begynte jeg å tegne en spesiell dialektgruppe som ble stueren, Vazelina Bilopphøggers." Serieskaperen har skiftet ut tusjpennen til fordel for spisepinner. Med dødsforakt og tårer i øynene fortærer vi en sterkt krydret førsterett. Det eneste som manglet, var tegneserieriktige flammestrålene fra munnen. Grådige slurker av Farris Light slukket ilden, men ikke varmen i spiserøret. "Vazelina Bilopphøggers var spesiell å tegne. Jeg møtte dem ofte for å fange kjernen i personligheten skissert i tegningene. Til sammen tegnet jeg vel 270 - 300 sider av denne ennå høyst levende gruppen. Deretter ble det Pyton på heltid. Bladet ble en heftig konkurrent til norsk MAD, og jeg tegnet hele 120 nummer. Det har blitt over tusen Pyton-sider fra min hånd."
   Tommy Sydsæter begynte å arbeide med Mac'en i 1994 og har tent på de mulighetene som teknologien gir. "Noe av det beste med datamaskinen er at nå slipper jeg å live opp inntørkede tusjpenner og knekke opp stivnede akryltuber hele tiden. Jeg slipper å reise til byen for å kjøpe riktig farge hver gang jeg går tom for en farge i en forløpning. Det er langt mindre grisete å jobbe på skjerm. Dessuten åpner Mac'en for en nesten ubegrenset bruk av fantasi så lenge strømmen ikke går. Jeg har gjort det til regel å forsøke å gjøre en ny, liten teknisk vri hver gang jeg jobber. På den måten lærer jeg programmet å kjenne. Ta for eksempel scanneren... Den passer som hånd i hanske sammen med Mac'en og er flott til skisser og skaleringer. Den fungerer blant annet som en form for lysbord og avansert kopimaskin hvor jeg også klargjør tegninger til fargelegging."
   På dette tidspunktet begynner tegneren å skissere på den andre halvdelen av notisblokken min. Jeg får et førsteklasses foredrag om fargeseparering, bruk av Photoshop og om hvordan man kan bruke skjermen som en elektronisk skisseblokk. "Da kan jeg manipulere innscannede 600 dpi svart/hvitt bitmaps til å ligge over 200 dpi farge for best mulig resultat. Farger trenger ikke så høy oppløsning som strek. Det ferdige resultatet settes sammen i Quark på forlaget", avslutter han samtidig med skissetegningen.
   Serieskaperen har også et litt spesielt forhold til fonter, og skrifttypene som Sydsæter snakker varmt om, finner man ikke akkurat som hyllevarer i følge med printere og tekstbehandlingsprogram. Og det er akkurat her serietegnerens galgenhumor bobler opp til overflaten i ly av rå fisk i nudler.
   "Fonter er et kapittel for seg selv," begynner han mellom munnfullene og gestikulerer med spisepinnene. "Jeg har spesielt sans "Tombestone". Denne fonten kan man gjøre mye med, og hvis man vil, kan man skrive følelsesladede brev... "Til min kjære venn. Håper dette brevet ikke er for depressivt, men fonten jeg bruker, heter Tombestone..." Kool! Flintstone og Comics Cartoon er også brukbare fonter til mine formål."

Framtiden er en uåpnet programfil
Seriesalget er synkende, og bare de sterkeste og mest etablerte serier ser ut til å overleve. Dagens gutter er ikke bare opptatt av tegneserier. I høyeste grad har de langt flere underholdningskanaler å velge mellom. Kinobesøk er populært, svært mange har tilgang til videospillere, PC'er og prosessorkraftige playstations. Slike tilbud øker kraftig for hvert år som går. Kampen om ungdommens penger er hardere enn noensinne, og det er langt flere aktører på markedet enn for 10 - 15 år siden. Den gang solgte tegneserier som hakka møkk.
"Er det ikke risikabelt bare ha ett bein å stå på?" spør jeg nølende.
   "Vel, jeg har ikke bare jobbet med tegneserier," svarer Sydsæter og forsøker å bite over den læraktige blekkspruten som skal utgjøre tiende rett. "Jeg fikk merkelig nok designer kreditt for designerarbeidet jeg gjorde i forbindelse med Sony Playstation-spillet "Casper", det lille 3Dspøkelset. Jeg jobbet med ideer og skisser for spillprodusenten FunCom for et par år siden. På en messe i London hadde jeg tittelen "Gamedesigner" på navneskiltet. Det var kult å blære rundt med det kan du tro, men titler betyr jo egentlig ingen ting. Det er håndverket og hva du legger av deg selv i det du gjør, som betyr noe. Det er alltid jobber for tegnere som "kan noe" og "vil noe"!"
   "Så framtiden er full av muligheter selv om markedet for norske serier krymper?" spør jeg.
   "Jeg tror det, og jeg vil fortsatt tegne og illustrere samtidig som jeg vil lære meg mer om data, 3D-modellering, multimedia og hjemmesider. Internett er et relativt nytt og sterkt voksende marked. Du må forresten få med deg adressen til hjemmesiden min. Den vil ha lenker til mange serieressurser på nettet etter hvert. Det er et par der allerede.
   Jeg nikker og noterer Serieskaperen har framtiden foran seg.