D-Dagen for Alfred

av Robert Wood - sønn -
I 2024 er det 80 år siden min far, Alfred James Wood, kjørte i land på Normandies vindblåste kyst. Han var 20 år gammel med framtiden foran seg. Hvis han overlevde Den lengste dagen!

Det er ikke mange igjen nå av de gamle soldatene, som bar uniformene sine med stolthet. Knapt ute av tenårene kjempet de for sine liv på Normandies strender og mange betalte dyrt for friheten vi nyter i dag.  Det de opplevde huskes fremdeles av oss som kjente dem personlig, i bøker og gamle filmer. Vi husker deres mot og oppofrelse, men likevel er det umulig for oss å forstå hva som skjedde på de vindblåste strendene i Frankrike. Soldatene delte en opplevelse som begynte med at D-dagen nærmer seg. Alfreds tropp ble stasjonert i en oppsamlingsleir ved Southampton og følgende ord er hans egne.

 Alfred James Wood

I had to report back to Southampton on a Saturday, but had a date with Betty at the Dagenham Boy’s club dance, so did not reach Southampton till Sunday afternoon. The military camp was a chaos, full of military tents, surrounded by barb wire with “red-caps” military police patrolling outside. I finally found my company, Royal Army Service Corps, or what we called ourselves The 28 liars of communication.

 Det er ikke vanskelig å se for seg at invasjonstroppene gjøre seg klare. Men det er vanskelig å forestille seg lyder og lukter og opprømthet og nervøsitet. Menn som har møtt opp etter syv dager med «disembarkation leave». For mange et siste farvel til mor, far, kone, kjæreste og venner. Forberedelsene til invasjonen gikk sin gang. 

I was a driver and motor-bike dispatch rider and “D-day” invasion of France was approaching and the next week we were shown maps of Normandy, where we would land, etc. Germany formations, etc. etc.. Then we were off, long convoys down to the docks, we drove onboard an American landing craft.

 Alfred in the middle

The weather was terrible, high seas, my new mate Chis & I sat in an American jeep on the deck, chewing gum, many was sea-sick, and because of the bad weather the invasion was delayed, from 5^th to 6^th June. So we played “Pontoon” with the Yanks and the French invasion money (300-Franc) that we had received, two packs of cands. Me, Derling, Chris taking bets, and we won! But would we be alive to spend it?

   So, on the 6^th we laid at sea waiting for our turn to land on Gold Beach. This had to be cleansed for land mines before we could drive in.

   It was bad watching the bombing, shooting & explosions. At 11 o’clock (23.00 hours) in we went! I, still as a dispatch rider, sat by the side of a Scotch driver on a three ton Bedford lorry, full of sandbags on the floor, and the load that we were carrying, land-mines. So we drove on to the beach following the “cleared” signs, with K.O. tanks on all sides, dead soldiers & Achtung Mine signs all over. We drove to a rise above the beach and waited.

Suddenly a great explosion made me and my drivermate leap out of the cab and hid under our lorry. Full of land mines! What a joke.

 

 Dispatch riders

Hva er en dispatch rider? En bærer av viktige beskjeder mellom kommandopostene. Dessuten fraktet han mat og ammunisjon til troppene ved frontlinjene. Dette var hans oppgaver i 1944-45. En vanlig soldat blant mange tusen andre vanlige soldater. Små, men viktig oppgaver man vanligvis aldri får høre om i fortellinger fra krigen. Men det var de små oppgavene, som tusener av vanlige soldater utførte, som førte til De alliertes endelige seier over Hitler-Tyskland.

Next day we drove a little more inland, snipers everywhere. Started digging slit-trenches to sleep in. Then as the British army advanced inland we were told to drive to the front line and unload at the first ammunition dump.

   As we drove down a little country lane with walls on both sides surrounding apple orchards, a soldier stopped us and said, “Don’t drive into that open country. There’s snipers out there”. So I said to Jock “Back up into the orchard gate.” I jumped out of the cab to see him reverse back and a sniper bullet miss my head by inches. We both dived behind the low wall. An officer came over to us. “Sniper” I said. “See if you can see where he is”, said the officer and I replied “If there is one thing I have learnt in this man’s army, is not to put my head over a wall”.  A sergeant and two soldiers went out to search for the sniper, found him, and hung him up on a tree.

 Ruins of Europe

Som mange andre soldater som overlevde krigen, var min far lite villig til å snakke om hva han så og opplevde på den lange veien til Norge.  Forsøk å se for dere en ung mann på vei inn i en krigssone. De få notatene, om landgangen i Frankrike, sammen med noen slitte fotoalbum med små svart-hvitt fotografier viser ikke mye, men de viser noe. Uansett, alt var ikke bare død og fordervelse. Et skinn av glede var å møte og få sagt hei til en av hans brødre.

D-Day 3, I knew that my brother, Arthur, was somewhere on the beaches, so I “loaned” a motor bike and began to look for him. Found his company, drove into the field, stopped and asked “Has anyone seen Arthur Wood?” And what a surprise, right by the side of my motor bike, a head popped up from a dug-out. It was Arthur.

I came back the next day with cigs, canned fruit. On the beach road driving back, a lone German plane flew out to attack the warships, and the ships opened up with a terrific gun fire, and as the plane flew lower, they lowed their fire and it came right across the road I was on, so I slung myself off the bike to stop driving into the line of fire. Another narrow escape!

So we slept in dug-outs, driving 16 hours every day, and when one of our mates lost his nerve and could not drive any more we took turns on our 8 hours off and sat in his cab and slept. Then he could drive.

 
After the terrific bombing of the city Caen and when the Mulberry harbor was in place, we had to drive out onto the harbor, load supplies and drive to the front pass Caen, and as the days passed the stench of dead people & animals filled the air as we drove through the city.

Alfreds tropp forflyttet seg oppover kysten av Nordsjøen, gjennom Frankrike, Nederland, Belgia og Tyskland. Fotoalbumet hans har noen få, slitte svart-hvitt fotografier fra byene de drev tyskerne ut av. Sønderknuste hus og kirker er motiver. Et av fotoene viser ruinhauger i den franske byen Caen. Et annet fotografi viser Alfred om bord på transportskipet fra Bremen til Oslo. Uniformlua sitter skrått på krøllene. Det er slående hvor ung han og kameratene i troppen var, og hvor godt humør mennene viste der de smiler og poserer for fotografen. Kanskje blir det slik at man tar fram sine glade sider i en vanskelig og uforutsigbar situasjon? I øyeblikket var de i alle fall i live!

 At sea to Oslo, Norway

Troppen til Alfred var blant de første allierte troppene som gikk i land i Norge. Han var med på å avvæpne de tyske soldatene, og 7. juni 1945 var han stasjonert utenfor Rådhuset i Oslo i forbindelse med kong Håkons hjemkomst. Deretter ble han stasjonert på Strømmen i Strømmen Camp utenfor Oslo. Der møtte han Bjørg Nor. De gamle fotografiene viser unge menn og kvinner på ski og skøyter. Kjærligheten blomstret, og 6. februar 1946 giftet Alfred seg med Bjørg i Strømmens kirke. Han fant et nytt hjem i Norge. Det var slutten på en lang og farefull ferd gjennom Normandies helvete og et lidende og ødelagt Europa.