Vinflasker med vin

av Robert Wood-
Kosmetikkindustrien vet at selv om produktet er strålende, er det innpakkingen som får kunden til å trekke bankkortet. Emballasjebevissthet har også fått rotfeste i vinindustrien.

En gang for lenge siden, den gangen dinosaurene hersket, arbeidet jeg som produksjonsarbeider i Vinmonopolets tapperi på Hasle i Oslo. De enorme lagerhallene var fylt av flasker med edle dråper. Ved samlebåndene arbeidet mindre edruelige menn. Men, før jeg fikk lov til å arbeide på samlebåndet og tre bly-kapsler på vinflaskene, måtte jeg bevise mitt verd ved flaskerens-disken. Ved dette helvete på jord fikk jeg tildelt et slavemerke, en syl. Den skulle brukes til å vippe bort rester etter bly-kapsler på vinflaskene og hakke av den tynne metallringen etter skrukorken på brennevinflaskene.
     Norske flergangsflasker som Brandy Special, 60 % brennevin og 6-kroners Rødvin dominerte rensedisken. Dagens høydepunkt var da formannen signaliserte at vi skulle skifte fra helflasker til halvflasker eller visa versa. Arbeiderne måtte jo ha litt variasjon. De få utenlandske pant-frie originalflaskene ble behørig beundret. For deretter å bli smadret i brekkasjekassa. Etter fem-seks timer med syla var jeg villig til å gå barbeint på glass for et avbrekk i rensingen… Det er terapi i lyden av knust glass!

Messingtråd og silkepapir
Returflaskene som ble renset for bly og blikk, var imidlertid langt flere enn de sjeldne, men morsomme importerte flasketyper. Og som flaskegutt i butikkene fikk jeg hver lørdag inngående anledning til å studere et stort utvalg av import-flasker mens jeg stappet dem inn i utsalgshyllene. Spesielt imponerende var en spanjol ikledd et finmasket nett av messingtråd. Det, og det at noen flasker var innpakket i silkepapir og hvilte i dekorerte trebokser, betydde kostbare dråper. Det skulle gå år før jeg oppdaget at det ikke nødvendigvis var sammenheng mellom innpakking og utsøkt smak. Men den gang var jeg like imponert som de fine fruene på Vestkantpolet når de spurte etter - Den dyre, spanske med messingtråder.

Elg i solnedgang
Ingen vet hvor mange malerier med Elg i solnedgang som henger på norske stuevegger, men de varog er utrolig populære. Siden nordmenn har sans for det hjemmekoselige, så hvorfor ikke anvende samme prinsipp på vinflasker? Moselland Ars Vitis Riesling har en innpakking som er kos’li til en hyggestund. En fargesprakende middelalderby på baksiden av flaskeryggen reflekteres gjennom den blekgule vinen. Maleren Heinz Ames vet å spille på det sentimentale, og flasken selges godt! Selve vinen er ikke spesiell verken på lukt eller smak. Den passer flott i termobag’en en solfylt sommerdag.
   En annen fargerik tysk hvitvin er Rhine Lady Liebfraumilch. Under en blå flaskehimmel betrakter en ung pike med gyllent hår sitt nyfødte barn. En alkoholsvak vin på 8,5 %, er en lett aperitiff.

Extrem makeover
Produsenter av søte dessertviner har oppdaget et viktig salgsknep. De har lært seg kunsten å lage høyreiste flasker! De ser ut til å inneholde mer enn de gamle, kortvokste flaskene. Effekten er slående. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har måttet forsikre meg om at det virkelig er en halvflaske på 0,35 cl jeg holder i hånden og ikke en 0,50 cl. Forklaringen ligger i at glasset er tykkere, og kropp og hals er slankere. Etiketten er også med på å forsterke inntrykket av høyde. Disse stilige flaskene gjør seg godt på et velpleiet dessertbord og formelig roper ut at her snakkes det om kvalitetsdrikke.

Happy Cat
De morsomste flaskene er Happy Cat, en Riesling Kabinett fra Mosel. De har en ur-egyptisk kattekropp. Det dyphavsblå kattedyret formelig suger til seg blikket ditt, og det samme gjør de andre fargerike katteflaskene. Katteflasken kommer i ny farge hvert år. Tidligere år har det vært gullkatt og sølvkatt. Flaskedesigneren spiller på minst to salgstriks, for det første på folks samlerglede og for det andre på folks sans for nips. Vinen er også drikkenes. 

Rødvin-silke og gulblek fisk
Emballasjer handler om kjønn, om maskulin-muskler og feminin-eleganse. Flaskegodset skal reflektere en livsstil og vise inviterte middagsgjester at det ikke er tilfeldig at akkurat den flasken står på bordet. Rives-Blanques prisbelønte viner fra Languedoc-Roussillon er uttrykk for myk feminitet som kan tiltale både menn og kvinner. Flasken er hyllet inn i svart silke.
   Hvite viner er tradisjonelt litt friere i flaskeformene, og Opici er formet som en abbor-lignende fisk. Det føles unektelig litt merkelig å trekke korken ut av den gulbleke fiskemunnen, men den skjellete fiskekroppen er god å holde rundt. Vinen er skapt til kraftigere fiskeretter og mildere kjøttretter. Dessuten vil den morsomme flasken gjøre seg ekstra godt hvilende på et fat med isbiter ispedd noen grønne blader.

Kjøp jomfruelige, sensuelle meg!
Kast meg når jeg er tom for
fruktige safter!

Are we having fun now?
Vi lar oss forføre av lekre design på emballasje fordi vi tror at innholdet er enda bedre. Produsenter bruke store penger på å pakke inn mindreverdig skvip, og vi lar oss villig lure. Vinene er gode, men det er og blir 13 på dusinet vin vi drikker. Dyre, våte drømmer kommer imidlertid på dystre og trauste flasker med etiketter som taust vitner om virkelig kvalitet i glasset. Det er all grunn til å regne med at det i nær fremtid vil komme mange flere morsomme og vulgære flasketyper på et besøksvennlig pol i nærheten av deg.

Elektronisk tusj

av Robert Wood
Det har blitt mange artikler og intervjuer om menneskers forhold til og bruk av datamaskinens utallige muligheter. Et av intervjuene mine ble publisert i Multimedia World nr. 2 1997. med overskriften Elektronisk tusj størkner ikke. Tommy Sydsæter, svoren tilhenger av Mac og alle dens grafiske muligheter, er tegneren av flere kjente seriefigurer. I disse februardager 2020 slippes en Vazelina Bilopphøggers tegneserie bok løs på gamle og nye fans.

Elektronisk tusj størkner ikke
- Er det trygt å parkere her? Spør Tømmy Sydsæter. Han stirrer bekymret ned på den røde bilen. Den blokkerer bare 90 % av den snødekte sykkelstien utenfor restaurant Bejing Palace.
av Robert "Comix" Wood

"Det er flere parkeringsvakter i Torggata enn det er biler", svarer jeg lakonisk og fortsetter med skrekkhistorier om parkeringsvaktene som jakter i strøket med stoppeklokke, botblokk og nedslitte kulepenner. Serieskaperen smiler skjevt, forsvinner fortere enn en fartstripe og kommer like raskt tilbake etter å ha plassert kjøredoningen trygt på en parkeringsplass. Bejing Palace har som kinesiske resturanter flest; neglelakkrøde dekorasjoner i kontrast mot beksvarte stoler og dragemotiver på plastikkvaser á la Made in Hong Kong. Assosiasjonene til Tin Tins kinesiske eventyr vekkes umiddelbart.
   "Hadde jeg hatt tilgang på det riktige utstyret i barndommen, ville jeg kanskje begynt å lage kortfilm," sier Sydsæter tankefullt mens han kaster et vurderende blikk på landskapstrykket på veggen. "Men jeg hadde ikke penger til slikt utstyr, og derfor begynte jeg like godt å tegne. Tegneutstyr er så rimelig at mulighetene kan utforskes uten å gå konk. Det er like billig å tegne en science fiction serie som en norsk bygdeserie. Dessuten er tegneserier et ærlig, direkte og spontant medium", fortsetter tegneren og lar tusjen gå balansegang mellom tommel og pekefinger. "Jeg hadde mine drømmer om at jeg skulle slippe å jobbe, men der tok jeg helt feil!" En av Norges aller mest publiserte serietegnere har reflektert over mediet han til daglig arbeider med. 

Hvem vil ha en råtten PC?
"Pennen er kanskje mektigere enn sverdet, men Mac'en er garantert bedre enn en PC til grafisk bruk. For oss tegnere og illustratører er en Mac nesten en selvfølgelighet, for hvem vil vel ha en råtten PC?" Spørsmålet er rettet til alle og ingen, men jeg har selv har en råtten PC og følte meg tvunget til å påpeke at råttenskapen tross alt dekker mer enn grunnleggende behov til bare halve prisen av de sagnomspunnende Mac'ene. Tegneren griner på nesa og mumler noe om at ja det er dyrt... men det har alltid kostet å kjøpe kvalitet... Dessuten vurderte han aldri noe annet da han begynte å bruke datautstyr i tillegg til tegnerens tradisjonelle verktøy.
   "Jeg fikk mitt gjennombrudd rundt 1982. Da sendte jeg inn noen tegninger til humorbladet Konk og fikk godkjent vel 20% av vitsene jeg hadde laget. Gjennombruddet lå i å gå fra ingenting til noe, og da jeg fikk fast plass i Norsk MAD, var det gjort. Som så mange andre norske serietegnere, var jeg innom Pink Panter. I 1983-84 begynte jeg å tegne en spesiell dialektgruppe som ble stueren, Vazelina Bilopphøggers." Serieskaperen har skiftet ut tusjpennen til fordel for spisepinner. Med dødsforakt og tårer i øynene fortærer vi en sterkt krydret førsterett. Det eneste som manglet, var tegneserieriktige flammestrålene fra munnen. Grådige slurker av Farris Light slukket ilden, men ikke varmen i spiserøret. "Vazelina Bilopphøggers var spesiell å tegne. Jeg møtte dem ofte for å fange kjernen i personligheten skissert i tegningene. Til sammen tegnet jeg vel 270 - 300 sider av denne ennå høyst levende gruppen. Deretter ble det Pyton på heltid. Bladet ble en heftig konkurrent til norsk MAD, og jeg tegnet hele 120 nummer. Det har blitt over tusen Pyton-sider fra min hånd."
   Tommy Sydsæter begynte å arbeide med Mac'en i 1994 og har tent på de mulighetene som teknologien gir. "Noe av det beste med datamaskinen er at nå slipper jeg å live opp inntørkede tusjpenner og knekke opp stivnede akryltuber hele tiden. Jeg slipper å reise til byen for å kjøpe riktig farge hver gang jeg går tom for en farge i en forløpning. Det er langt mindre grisete å jobbe på skjerm. Dessuten åpner Mac'en for en nesten ubegrenset bruk av fantasi så lenge strømmen ikke går. Jeg har gjort det til regel å forsøke å gjøre en ny, liten teknisk vri hver gang jeg jobber. På den måten lærer jeg programmet å kjenne. Ta for eksempel scanneren... Den passer som hånd i hanske sammen med Mac'en og er flott til skisser og skaleringer. Den fungerer blant annet som en form for lysbord og avansert kopimaskin hvor jeg også klargjør tegninger til fargelegging."
   På dette tidspunktet begynner tegneren å skissere på den andre halvdelen av notisblokken min. Jeg får et førsteklasses foredrag om fargeseparering, bruk av Photoshop og om hvordan man kan bruke skjermen som en elektronisk skisseblokk. "Da kan jeg manipulere innscannede 600 dpi svart/hvitt bitmaps til å ligge over 200 dpi farge for best mulig resultat. Farger trenger ikke så høy oppløsning som strek. Det ferdige resultatet settes sammen i Quark på forlaget", avslutter han samtidig med skissetegningen.
   Serieskaperen har også et litt spesielt forhold til fonter, og skrifttypene som Sydsæter snakker varmt om, finner man ikke akkurat som hyllevarer i følge med printere og tekstbehandlingsprogram. Og det er akkurat her serietegnerens galgenhumor bobler opp til overflaten i ly av rå fisk i nudler.
   "Fonter er et kapittel for seg selv," begynner han mellom munnfullene og gestikulerer med spisepinnene. "Jeg har spesielt sans "Tombestone". Denne fonten kan man gjøre mye med, og hvis man vil, kan man skrive følelsesladede brev... "Til min kjære venn. Håper dette brevet ikke er for depressivt, men fonten jeg bruker, heter Tombestone..." Kool! Flintstone og Comics Cartoon er også brukbare fonter til mine formål."

Framtiden er en uåpnet programfil
Seriesalget er synkende, og bare de sterkeste og mest etablerte serier ser ut til å overleve. Dagens gutter er ikke bare opptatt av tegneserier. I høyeste grad har de langt flere underholdningskanaler å velge mellom. Kinobesøk er populært, svært mange har tilgang til videospillere, PC'er og prosessorkraftige playstations. Slike tilbud øker kraftig for hvert år som går. Kampen om ungdommens penger er hardere enn noensinne, og det er langt flere aktører på markedet enn for 10 - 15 år siden. Den gang solgte tegneserier som hakka møkk.
"Er det ikke risikabelt bare ha ett bein å stå på?" spør jeg nølende.
   "Vel, jeg har ikke bare jobbet med tegneserier," svarer Sydsæter og forsøker å bite over den læraktige blekkspruten som skal utgjøre tiende rett. "Jeg fikk merkelig nok designer kreditt for designerarbeidet jeg gjorde i forbindelse med Sony Playstation-spillet "Casper", det lille 3Dspøkelset. Jeg jobbet med ideer og skisser for spillprodusenten FunCom for et par år siden. På en messe i London hadde jeg tittelen "Gamedesigner" på navneskiltet. Det var kult å blære rundt med det kan du tro, men titler betyr jo egentlig ingen ting. Det er håndverket og hva du legger av deg selv i det du gjør, som betyr noe. Det er alltid jobber for tegnere som "kan noe" og "vil noe"!"
   "Så framtiden er full av muligheter selv om markedet for norske serier krymper?" spør jeg.
   "Jeg tror det, og jeg vil fortsatt tegne og illustrere samtidig som jeg vil lære meg mer om data, 3D-modellering, multimedia og hjemmesider. Internett er et relativt nytt og sterkt voksende marked. Du må forresten få med deg adressen til hjemmesiden min. Den vil ha lenker til mange serieressurser på nettet etter hvert. Det er et par der allerede.
   Jeg nikker og noterer Serieskaperen har framtiden foran seg.