Den velbygde mannen lot den tunge hammeren treffe spikeren en siste gang før han slapp den rett ned på det graverte glassbordet
Rune tok tre skritt bakover for å beundre kunstverket på veggen. Fire meterhøye, grovt utskårne bokstaver av benhvit polystyren skrek mot han i taus protest idet han grep hardt om den første sprayboksen. Han lot malingen feie vannrett bortover bokstavene i harde bevegelser. Blodrød metallmaling på øvre tredel, deretter fulgte Lady-hvitt på midten og stålis-blått nederst. IKKE i blodrødt, spyhvitt og kongeblått, snerret han for seg selv og slang sprayboksen fra seg. Et bedre testament kunne han ikke etterlate seg.
Rune var sint! Nei, ikke sint! Han var forbanna! Forbanna på seg selv og det bedritne kontrollsammfunnet han hadde vokst opp i. Kontrollert fra vugge til grav. Man fikk ikke engang lenger lov til å dø en naturlig død, og de første ordene en unge lærte var ikke mamma og pappa …. Det var ordet IKKE. Ikke gjør det! Ikke tiss i buksa! Ikke sitt med albuene på kjøkkenbordet!
I ungdomstiden ble det verre. Ikke glem å gjøre leksene dine. Ikke vær så lat! Ikke spill så høy musikk. Rune husket med gru de klossete forsøkene han hadde gjort for å få seg litt fitte! Ikke løsne bh-en min! Ikke ta av meg trusa! Ikke vær så voldsom! Ikke! Ikke! Ikke hadde forfulgte han hele livet som et mareritt i våken tilstand.
Det var foreldrene sin skyld. IKKE-generasjonen! Veldresserte pudler som hele livet hadde danset til myndighetenes ikke-politikk. Foreldre som ikke hadde våget å protestere i frykt for å miste prestisje, jobb og god inntekt. Men ikke han, Rune! Han skulle vise dem! Han skulle kjempe! Hadde de ikke pugget Alltid freidig i kristendomstimen? Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Og Frihet var verdt å dø for.
Rune kledde sakte på seg revolverbeltet med to Magnum 45 revolvere. Festet et mini-Uzi maskingevær med ekstra stort magasin i lårtaska og tok på en spesialdesignet skuddsikker kevlarvest. Han kjente han vokste med tyngden av det kalde stålet mot kroppen, synet av blankpolerte militærstøvler og den grønngrå kamuflasje-uniformen. Skumringstimen var her. Rushtiden var begynt. Det krydde av folk i sentrum. Nå var det han som var konge.
En påtrengende banking rykket han ut av visjoner om frihet og makt. I en veltrent, flytende bevegelse trakk han den ene revolveren og åpnet ytterdøra. Det var den førdømte nabokjerringa som klaget på alt! – Kan du ikke la være å bråke så mye? Hamringen din… Kula gikk inn munnen og blåste hjernemasse som fuktig støv over etasjetrappa. Rune smilte…. En bra begynnelse på kveldens frihetskamp! Ut på gata… tre skudd… tre skadeskutte på bakken. Rune gikk uten å forhaste seg bort til dem. En middelaldrende hipster, en kvinne som løftet mobiltelefonen som et beskyttende kors og en blåhåret punk-jente - Ikke drep meg, klynket hipsteren. Et velplassert skudd avlivet han som en sau på kjendis-tv. - Nei, ikke meg…. Skuddet gikk splintrende rett gjennom telefonen. Den blåhårete hadde krøpet vekk til tross for skuddsåret i låret, snudde seg mot han og snerret: - Din bedritne fasist. Må du råtne i helvete. Rune smilte vennlig og fyrte av et symbolsk skudd i lufta. Modig. Ikke noe ikke der i gården.
Systematisk jobbet han seg bortover mot byens største varemagasin. 18-19-20. De ble liggende som utstillingsdukker bortover fortauet. Feiginger … Ikke én av dem forsøkte å kjempe tilbake. 44-45-46. Rune løftet det hendige maskingeværet og sendte haglskur av kuler inn i den flyktende folkemengden. Ingen nåde! Nå var det han, Rune, som hadde norgesrekorden. Ikke dårlig! Og der kom de to første politimennene løpende. En rask skuddveksling og to nye blødende lik stirret med åpne øyne mot kveldshimmelen. Rune fnyste foraktelig …. - Fikk ikke snuten kamptrening lenger? Satt de bare foran dataskjermene og fylte ut skjema?
Sluttkampen ble slik han hadde håpet på. Det mørklagte varemagasinet var som skapt for urban geriljakrig. Den infrarøde nattkikkerten viste hvor politi og militæret arbeidet seg mot han i mørket. Det første skuddet som traff han kom ovenfra. Tross alt var han bare én, og de var mange. Rune visste at han ville dø, men han ville dø en heroisk død. Rune smilte fornøyd. For hver kule som såret han, gikk to-tre uniformskledde i gulvet. Skytetrening gav god valuta for pengene.
Rune merket at livet rant ut av han der han lå tom for ammunisjon i sitt eget blod. Han merket døende at han ble hardhendt snudd på ryggen slik at den nå åpne vesten ble synlig. Han så de skrekkslagne øynene til fienden som sto tett rundt han… - IKKE… skrek en ung politikvinne idet han i siste åndedrag utløste bomben han hadde tapet fast på overkroppen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar