Island

av Robert Wood - reisende i tid

Idet jeg gikk nedover de smale korridorene mot velkomsthallen i Keflavik, forsto jeg hvor langt nord jeg var kommet. Teknologiplakatene på stålveggene kunne ikke skjule at jeg befant meg på en av verdens ytterkanter.

Riktignok krydde det av reisende fra flere land, skoleklasser med støyende engelske barn, fjortiser kledd som Sabrina the Witch kloner, unge menn i fargesterke Adidas-sko, sjokkerende vakre forretningskvinner med ultralette laptop’er slengt over trillebagen som tegn på nyvunnet frihet. Og så var det Sjefene - eldre, gråere og lett overvektige.  Menn som reiste så ofte på business class at de for lengst hadde glemt sin spede karrierestart i de transnasjonale selskapene som de nå styrte. Disse dresskledde samuraiene, med dedikasjon til selskapet, hadde oppnådd bonusreiser, ubegrensede mengder sushi og 14 timers arbeidsdag. Keflavik flyplass er en transitthall. 

 

Gisli Sigurdtorsson, min gamle venn og tidligere studiekamerat, kommer feiende inn på parkeringsplassen i sin nedslitte, steinsprutflekkede Opel. Han overdøver lett en oppadstigende turbojet med sitt høylytte -Velkommen til Island! I slike øyeblikk føler jeg meg hjemme i den iskalde vestavinden! Når vi skrangler østover mot Reykjavik, vokser det karrige landskapet fram i kjølig vårsol. Island ligger sør for Polarsirkelen, men inntrykket av at landet ligger mye, mye lenger mot nord er påtrengende. Det har kanskje noe med selve navnet å gjøre? Landet av is. Is-landet. Island.

   Nå vil jeg påstå at Gisli er en ekte islending. Presses han ikke for hardt på egne meninger, er han grei å ha med å gjøre. Og hans enkle, naturlige sjarm får han lett i kontakt med folk. - Jeg har leid en hytte for natten på sørkysten. Han spinner gjennom et lyskryss på nær rødt.  -Husket du taxfree kvoten?  Jeg nikker bekreftende, for tidligere møter med islandsk avgiftspolitikk har frosset seg fast i minnet. Prisnivået i Island må davære det høyeste i Europa? Og for å klare prispresset og den vldsomme materialismen som sitter i høysetet, er det vanlig at man har to jobber. Til daglig arbeider Gisli som lærer, og i helger og deler av ferier jobbet han som jernbinder.

Brune kafeer og turisthytter

Uansett hvor man reiser er det en fordel å kjenne en innfødt. De kan landet, skikkene og språket. Og er du på biltur i Island, kan fantasien forvandle ferden til en abstrakt roadmovie der du er utforsker og fremmed i et fremmed land. Små stopp langs veien bygger opp et bilde av sørkysten. Raggete hester stirrer mistenksomt og sukkerbithåpefullt på oss. Her er knøttsmå Rike (vinmonopol) kombinert med bensin, gatekjøkken og kiosk. Rundt om i landskapet stiger damp fra bakken, og jeg blir minnet om de enorme energiressursene som ligger innesperret ikke alt for dypt under den karrige jorden. Varmekraft skal gjøre Island karbonnøytral før 2040. Det kan skje hvis Katrin Jakobsdottir og De grønne klarer å tøyle turismen som sprenger klimaplaner som tjernobyl-virus.

Island og Norge har mye felles, og her, som i Norge, finner vi brune kafeer. Ved en pausestopp på Selfoss kafé tygger vi i oss et stykke av den lokale rabarbrakaken og heller i oss et par kopper Earl Grey fra pose. Det grovslipte og slitte tregulvet, plastikkniver og skjeve pinnestoler gjør at jeg fort føler meg hjemme. Den sakteroterende takviften passer sammen med den oppskrapte glassplaten som beskytter den alderspregede bordduken. Og hos de støyende lokalpatriotene ved nabobordet står det allerede svært mange tomme ølflasker. Det er sjarmerende selvmotsigelser og interiørkollisjoner og mangel på design i slike kafeer! Men til gjengjeld vet brune kafeer i alle land å prioritere det viktigste. yet å ha et ørlite utvalg kaker og snacks i glassdisken og et stort utvalg ølflasker i hyllene.

Etter nødvendig matinnkjøp i det lokale supermarkedet skrangler vi sørover langs hovedveien som sirkler landet. Gisli sier at vi skal overnatte på Hørgsland ved Kirkubjarklaustur.

   Turisthyttene står sørvendt på gressvollen hundre meter fra hovedveien. De har plass til seks personer hver og består av to soverom, stue og kjøkkenkrok. Hemsen over de små soverommene stikker delvis fram i stuen og er som skapt for foreldre som vil trekke seg tilbake til et åpent og luftig sovested etter at barna er stappet vekk i de små sovekamrene. En døgnpris på 1900 - 2000 kroner (2019) er en overlevelig pris. Spesielt hvis 4 – 6 personer kan dele oppholdet.   Dessuten ligger det store trestamper med plastdekke på vollen. Et morgenbad med varm kropp under og vindfrossent hode over vann er en urtypisk islandsk opplevelse. Slike bad strekker seg tilbake til Snorre og utebassenget hans.

Feriehytter er et godt alternativ til de sesongavhengige turisthotellene. Det koster fort 2000  - 3000 raske for et beskjedent to-sengs hotellrom. Island er ikke for den slunkne lommebok, men det er et godt sted å være i lyse vårkvelder når det ikke regner.

Lavastøv, ild, vann og Gud

Gisli er forbløffet. Gang på gang gjentar han det opplagte der han lener seg over rattet og stirrer framfor seg. - Solen skinner! Det er ikke en sky på himmelen. Han har allerede flere ganger fortalt meg at han ofte har reist langs sørkysten, men aldri før har han sett kysten glitre i slikt strålende vær. Og Island i solskinnsdrakt er som en forelsket brud ikledd hvitt slør. Uansett virvler den jevne blåsten opp svart lavastøv, og på visse strekninger langs hovedveien skal det lite til før lavastøvet trenger seg inn i fintfølende teknologi og skaper problemer.

   Dagen er som meislet for en fottur i lavalandskapet, og Gisli vet akkurat hvor han skal gå for å vise fram det forrevne landskapet i løpet av en halv dagsmarsj. Turiststasjonen ved Skaftafell preges av at sesongen ennå ikke er kommet i gang. De har jo ikke engang fått inn toalettpapir!

   Vi trasker oppover i de obligatoriske fjellstøvlene. De er et must hvis man skal bevege seg bort fra bilen. Lava er ruglete og skarpt å trå på, og dessuten renner det vann over alt. Det treløse landskapet er åpent, og avstandene bedrar en lett. Det tar tid å komme bort til vårt mål. Hva jeg trodde var et beskjedent vannfall, blitt en støyende foss på nært hold. Vannet kaster seg energisk utfor klippekanten høyt der oppe.

 Det samme gjelder ikke isbreene. Som sakteflytende kremfløte siger de nedover fjellsidene. På avstand ser ismønsteret på Skaftafellsjøkullen ut som krusninger på et stille skogstjern. Klatrer man helt ned til brekanten, blir det bølger som har frosset i selvsamme øyeblikk de traff det grovhugde landskapet.

   Ved Napsstadur ligger en av Islands minste kirker. Med litt nestekjærlighet kan man presse inn en prest og åtte personer, men da sitter man tett på trebenkene. Noen meter fra kirken ligger gamle torvhus, og de viser tydelig hvor styrende naturkreftene var for islendingene i gamle dager. De klimaharde omgivelsene og mangel på treverk tvang folk til å bruke det de hadde for hånden. Stein og torv. Folk utenfra har nok fortalt at islendingene bodde under bakken da de i den tid vendte hjem til sørligere trakter. Jordgammene vokser på en måte rett opp fra den karrige jorden og smelter inn i landskapet som et hvilket som helst hobbit-hus.



Som organiske minnesmerker fra forgangen tid står noen av de gamle torvhusene der.  I enda noen år kan islandske skolebarn og turister stirre undrende på disse enkle boligene. Men forfallet er kraftig. For rundt de gjenværende husene gaper steinkrater kledd med ugress, og sprikende takrester ligger fortapt på bakken. Om ikke mange år vil alt bare være kraterhauger. For, som i mange andre land, lar islendingen sin fattige fortid gå i oppløsning mens de ser den forsvinne for etterslekten.

Fellesnevner i språket?

Det er alltid en fordel å kunne noen få fraser islandsk, og på én måte er det islandske språket noe man kommer hjem til! Det ligger og lurer øverst i ungdommens gravkammer. Fossilerte minneblokker fra norsktimenes innføring i gammelnorsk og den tusenårige språkarv vi har felles. Jeg gjenkjenner ord og uttrykk - uten riktig helt å forstå. Men jeg kom langt med norsk og engelsk. Svært mange islendinger har studert og arbeidet utenfor landets vanngrenser, og landets eldre garde lærte dansk på skolen. Dessuten er islendingene høflige og hjelper gjerne besøkende fra nabolandet i øst.

   Men alt er ikke idyll i Republikken Island. For heller ikke her kan folk leve bare av frisk luft og fiskeprodukter. For jeg, den tilfeldige reisende, er et viktig byttedyr! Enhver turist jaktes på for å tjene penger. Ikke mener jeg det er galt å tjene noen kroner på oss utlendinger, men selv en naiv nordboer behøver ikke gå med åpne rådyrøyne rett i enhver turistfelle. Slikt kan man overlate til pengesterke kinesere som foretrekker mobilstirring framfor naturopplevelser.

Billeie med forviklinger

Planlegging ble nødvendig da jeg bestemte meg for å ta en tur ut av Reykjavik på egen hånd. Spesielt krevende var det å ta lokalbussen fra småby til småby øya rundt. Dette tar tid, for det går ofte bare én buss om dagen. Et annet alternativ er å haike, men da må man også ha godt med tid, for lokalbefolkningen kjører ofte korte avstander. Dessuten krever haiking at man er vel forberedt til å takle det uunngåelige regnet og villig til å overnatte på øde, ubebodde steder.

Da er det enklere å leie bil. Men i likhet med mange andre land, bør man forhåndsbestille hjemmefra. Ikke slik å forstå at det er vanskelig å få tak i en motorsterk firehjulstrekker eller en nypolert koreaner. For det kryr av mer eller mindre seriøse bilutleiere, og besøker man Island litt utenfor sommersesong, er det faktisk mulig å få dagsleien et godt stykke ned på prisbarometeret som vanligvis blåser orkan i turistenes lommebøker. Jeg tok sjansen og beit på et 800-kronerstilbud med ubegrenset antall kilometer og bruk av kjøredoning til neste morgen.

   Byrået hentet meg i en forkrommet, amerikansk offroad’er som helt sikkert var beregnet på å imponere turister. Monsteret fraktet meg standsmessig til droppstedet i utkanten av Reykjavik. Her ventet en flunkende ny Kia utenfor byrådøren, og leiekontrakten lå klar til underskrift på disken. Sammen med den lå en ferdig utfylt visablankett pålydende et beløp tilsvarende 7000 norske kroner. Kunne jeg vennligst underskrive både kontrakt og visablankett!? Sistnevnte skulle jeg få igjen når jeg leverte bilen uskadd tilbake. Skulle jeg uten kvittering etterlate en underskrevet visablankett på 7000 bunnsolide norske kroner?! Ville utleieren at jeg skulle gi ham et sugerør inn i min slunkne bankkonto? Overraskelsen gjorde meg beklemt høflig. Nølende spurte jeg - Hvorfor det? Jo, riktignok var bilforsikringen i orden, men hvis jeg skulle havne i en ulykke og det var min skyld - Ja, da måtte jeg betale en egenandel på nevnte beløp. Ja ha…? Hvis jeg fikk en skrape i lakken eller ble rammet i et lyskryss, måtte jeg i løpet av et par besøksdager bevise for et tilfeldig bilutleiefirma, politiet og et islandsk forsikringsselskap at det ikke var min skyld? Nei, takk! Et gammelt ordtak sier at man aldri skal legge fra seg penger, pass og utfylt visablankett når man er på reisefot. Da er det bedre å bite i det sure eplet og forsøke andre alternativer. Kunne de vennligst kjøre meg tilbake til sentrum igjen? Mannen bak disken så oppriktig lei seg ut. Tross alt var det lavsesong, og i påvente av hektiske sommeruker sto svært mange biler på vent utenfor utstillingsvinduet. Han trakk på skuldrene. Det var greit. Jeg kunne få leie bilen uten depositum. Og, hvis noe skulle skje, fikk de ta det opp med forsikringsselskapet på vanlig vis. Jeg takket falskt smilende for tilliten, underskrev leiekontrakten, fisket bilnøkkelen opp fra disken og gikk ut til den blankpolerte koreaneren. Bilturen i det ville lavalandskapet var verdt alle pengene med et betalingskort i baklomma. Kia kommer jeg aldri til å kjøpe. Modellen funger sikkert bra i Korea, men på islandske grusveier? Nei! In your dreams. 

Flashback 2004

Skal det være en Teddi?

Det er fortreffelig å være i en by der ingen bruker paraply når det regner. Da er det ingenting som stenger for utsynet.  Det vil si, du må gjerne bruke paraply der titan-spilene er laget av kevlar og med kevlar-trekk. For hva er vitsen med paraply i et land hvor regnet faller vannrett til bakken på bølger av kastevind? Uansett kan det være lurt å spare turistattraksjonene i Reykjavik til en regnfylt bygeværsdag. For liker man kaféliv, en fest og litt ukultur, er Reykjavik en bra by å boltre seg i noen regndager. Utestedene er ikke for overfylte på vårparten; det prates, synges og skråles, og med et smil går det knirkefritt å komme i samtale med innfødte. Byens kulturliv av museer, kirker og den slags er lokalisert i en omkrets på en halv times spasertur. Og skulle du få lyst på enda mer frisk luft, er det bare å kaste seg ut i en hvalsafari.

   Jeg slentret gatelangs i smugene ved havnen og snublet over en rusten skulptur på et ugresskledd gatehjørne. Jeg ble stående i det sølvgrå duskregnet og stirre på det jernsmidde monsteret. Forvridd stål i harmonisk kontrast til det malingfattige bølgeblikkgjerdet som dannet en ramme i bakgrunnen.  - Hei! lyder en like rusten, men vennlig stemme gjennom regndråpene, og en maskingeværsalve av islandske ord treffer trommehinnen. En eldre mann i slitt genser og bukse som må ha vært gammel under første verdenskrig, kommer strenende mot meg. - Hva sier du? svarer jeg på norsk. Hvoretter mannen skifter til engelsk midt i en setning.  - En natt ble den skulpturen stjålet. Den var borte i seks måneder, og en dag var den på plass igjen. Jeg er Teddi. Vil du se galleriet mitt?

   Vi krysser en krigsherjet gårdsplass, og jeg blir ledet mot et falleferdig blikkhus. Rundt om ligger og står kvestede minner fra tusen besøk til Reykjaviks industrielle skraphauger. For Teddi er kunstner og samler på organisk metall og trevirke med korte røtter ned i Islands glødende magma.

Sansenes blikkskur

Galleriet - hvis det er mulig å bruke et slikt ord på kaoset som møtte øynene mine - var mildt sagt en studie i seg selv. Trestokker av ubestemmelig alder, kobberplater og aluminiumskiver ligger i skjeve stabler. Og i de mørkeste krokene skimter jeg halvrustne jernstenger som ser ut til å vokse opp fra betonggulvet. Mellom skrapet, men i oaser av lys, står små og store skulpturer, og på alle vegger lener tunge kunstverk seg bedende framover.



Jeg stirrer i undring og beundring på de sanselige konstruksjonene mens jeg halvt lytter til Teddis beretninger om historiene som skjuler seg bak trestykkene. Han utstråler ekte begeistring for sine egne skapelser, og han lar kjærlig hånden gli over en av skulpturene. For kun en sann kunstner kan se skjønnheten som ligger innelåst i et stykke markspist, russisk drivved etter 10 - 20 år i saltvann. Den gamle mannen peker på en nydelig trekonstruksjon. - Den kaller jeg for Altertavlen. Det er et stykke fra en kai som amerikanerne monterte i 1947 som del av Marshallhjelpen. De rustne boltene som binder plankene sammen, gir inntrykk av et gresk-ortodoks ikon. Metallnagler gir assosiasjoner til martyrer som døde på korset for sin tro. Teddi er skaperen, som lik en urnordisk gud, har hugget og meislet fram former og teksturer der ingen andre har sett materialets skjulte skatt.

   Jeg spør om priser, og han forteller at han selger små veggbilder for 2 - 300 norske kroner og større verk går for 10 - 15 tusen norske. Han er tydeligvis ikke interessert i å selge meg noe som helst. Han er opptatt med å vise fram og snakke om sin kunst til en interessert tilhører. Energisk drar han fram blå, irrede kobberbiter, avskårne messingpropeller, smeltede klumper av aluminium og rødrustent industristål. Metaller er blitt herdet i flammer og angrepet av saltvann, for senere å bli hamret inn i de rette trestrukturene. Hver for seg er elementene skrap – satt sammen av en mester blir de organiske kunstverkene nytelse for hender og øyne. (Jeg besøkte Teddis galleri i 2004. Han var da 70 år, og i 2019 er det ingen spor av galleriet hans på nettet.)

Island - Sett nedenfra

Lite har endret seg på Keflavik flyplass en tidlig manda’ morra blues dag. Det regner, og folket som jobber på flyplassen, ser ut til å ønske seg til et varmere sted. På rullebanen er turbojet’ene i ferd med å varme opp motorene. Og lukker jeg mine morgentrette øyne, kan jeg lett forestille meg et symfoniorkester av lavajotner med ustemte Gjallarhorn. Jeg ser meg rundt og oppdager den første flokken gråkledde forretningsmenn med stresskofferter og vareprøver. Horder av kinesere stirrer på mobilen. Lysende parasitter som for lengst har fortært hjernebarken deres.  Alt er som det skal være!