av Robert Wood - reisende i tid
Idet
jeg gikk nedover de smale korridorene mot velkomsthallen i Keflavik, forsto jeg
hvor langt nord jeg var kommet. Teknologiplakatene på stålveggene kunne ikke skjule
at jeg befant meg på en av verdens ytterkanter.
Riktignok
krydde det av reisende fra flere land, skoleklasser med støyende engelske barn,
fjortiser kledd som Sabrina the Witch kloner, unge menn i fargesterke
Adidas-sko, sjokkerende vakre forretningskvinner med ultralette laptop’er
slengt over trillebagen som tegn på nyvunnet frihet. Og så var det Sjefene - eldre,
gråere og lett overvektige. Menn som
reiste så ofte på business class at de for lengst hadde glemt sin spede
karrierestart i de transnasjonale selskapene som de nå styrte. Disse
dresskledde samuraiene, med dedikasjon til selskapet, hadde oppnådd
bonusreiser, ubegrensede mengder sushi og 14 timers arbeidsdag. Keflavik flyplass
er en transitthall.
Gisli
Sigurdtorsson, min gamle venn og tidligere studiekamerat, kommer feiende inn på
parkeringsplassen i sin nedslitte, steinsprutflekkede Opel. Han overdøver lett
en oppadstigende turbojet med sitt høylytte -Velkommen til Island! I slike
øyeblikk føler jeg meg hjemme i den iskalde vestavinden! Når vi skrangler
østover mot Reykjavik, vokser det karrige landskapet fram i kjølig vårsol.
Island ligger sør for Polarsirkelen, men inntrykket av at landet ligger mye,
mye lenger mot nord er påtrengende. Det har kanskje noe med selve navnet å
gjøre? Landet av is. Is-landet. Island.
Nå
vil jeg påstå at Gisli er en ekte
islending. Presses han ikke for hardt på egne meninger, er han grei å ha med å
gjøre. Og hans enkle, naturlige sjarm får han lett i kontakt med folk. - Jeg
har leid en hytte for natten på sørkysten. Han spinner gjennom et lyskryss på
nær rødt. -Husket du taxfree kvoten? Jeg nikker bekreftende, for tidligere møter
med islandsk avgiftspolitikk har frosset seg fast i minnet. Prisnivået i Island
må davære det høyeste i Europa? Og for å klare prispresset og den vldsomme
materialismen som sitter i høysetet, er det vanlig at man har to jobber. Til
daglig arbeider Gisli som lærer, og i helger og deler av ferier jobbet han som
jernbinder.
Brune
kafeer og turisthytter
Uansett
hvor man reiser er det en fordel å kjenne en innfødt. De kan landet, skikkene
og språket. Og er du på biltur i Island, kan fantasien forvandle ferden til en abstrakt
roadmovie der du er utforsker og fremmed i et fremmed land. Små stopp langs
veien bygger opp et bilde av sørkysten. Raggete hester stirrer mistenksomt og
sukkerbithåpefullt på oss. Her er knøttsmå Rike (vinmonopol) kombinert med
bensin, gatekjøkken og kiosk. Rundt om i landskapet stiger damp fra bakken, og
jeg blir minnet om de enorme energiressursene som ligger innesperret ikke alt
for dypt under den karrige jorden. Varmekraft skal gjøre Island karbonnøytral
før 2040. Det kan skje hvis Katrin Jakobsdottir og De grønne klarer å tøyle
turismen som sprenger klimaplaner som tjernobyl-virus.
Island
og Norge har mye felles, og her, som i Norge, finner vi brune kafeer. Ved en
pausestopp på Selfoss kafé tygger vi i oss et stykke av den lokale
rabarbrakaken og heller i oss et par kopper Earl Grey fra pose. Det grovslipte
og slitte tregulvet, plastikkniver og skjeve pinnestoler gjør at jeg fort føler
meg hjemme. Den sakteroterende takviften passer sammen med den oppskrapte
glassplaten som beskytter den alderspregede bordduken. Og hos de støyende
lokalpatriotene ved nabobordet står det allerede svært mange tomme ølflasker.
Det er sjarmerende selvmotsigelser og interiørkollisjoner og mangel på design i
slike kafeer! Men til gjengjeld vet brune kafeer i alle land å prioritere det
viktigste. yet å ha et ørlite utvalg kaker og snacks i glassdisken og et
stort utvalg ølflasker i hyllene.
Etter
nødvendig matinnkjøp i det lokale supermarkedet skrangler vi sørover langs
hovedveien som sirkler landet. Gisli sier at vi skal overnatte på Hørgsland ved
Kirkubjarklaustur.
Turisthyttene
står sørvendt på gressvollen hundre meter fra hovedveien. De har plass til seks
personer hver og består av to soverom, stue og kjøkkenkrok. Hemsen over de små
soverommene stikker delvis fram i stuen og er som skapt for foreldre som vil
trekke seg tilbake til et åpent og luftig sovested etter at barna er stappet
vekk i de små sovekamrene. En døgnpris på 1900 - 2000 kroner (2019) er en
overlevelig pris. Spesielt hvis 4 – 6 personer kan dele oppholdet. Dessuten ligger det store trestamper med
plastdekke på vollen. Et morgenbad med varm kropp under og vindfrossent hode
over vann er en urtypisk islandsk opplevelse. Slike bad strekker seg tilbake
til Snorre og utebassenget hans.
Feriehytter er et godt alternativ til de
sesongavhengige turisthotellene. Det koster fort 2000 - 3000 raske for et beskjedent to-sengs hotellrom.
Island er ikke for den slunkne lommebok, men det er et godt sted å være i lyse
vårkvelder når det ikke regner.
Lavastøv,
ild, vann og Gud
Gisli
er forbløffet. Gang på gang gjentar han det opplagte der han lener seg over
rattet og stirrer framfor seg. - Solen skinner! Det er ikke en sky på himmelen.
Han har allerede flere ganger fortalt meg at han ofte har reist langs
sørkysten, men aldri før har han sett kysten glitre i slikt strålende vær. Og
Island i solskinnsdrakt er som en forelsket brud ikledd hvitt slør. Uansett
virvler den jevne blåsten opp svart lavastøv, og på visse strekninger langs
hovedveien skal det lite til før lavastøvet trenger seg inn i fintfølende
teknologi og skaper problemer.
Dagen er som meislet for en fottur i lavalandskapet,
og Gisli vet akkurat hvor han skal gå for å vise fram det forrevne landskapet i
løpet av en halv dagsmarsj. Turiststasjonen ved Skaftafell preges av at
sesongen ennå ikke er kommet i gang. De har jo ikke engang fått inn
toalettpapir!
Vi trasker oppover i de obligatoriske
fjellstøvlene. De er et must hvis man skal bevege seg bort fra bilen. Lava er
ruglete og skarpt å trå på, og dessuten renner det vann over alt. Det treløse
landskapet er åpent, og avstandene bedrar en lett. Det tar tid å komme bort til
vårt mål. Hva jeg trodde var et beskjedent vannfall, blitt en støyende foss på
nært hold. Vannet kaster seg energisk utfor klippekanten høyt der oppe.
Det samme gjelder ikke isbreene. Som
sakteflytende kremfløte siger de nedover fjellsidene. På avstand ser
ismønsteret på Skaftafellsjøkullen ut som krusninger på et stille skogstjern.
Klatrer man helt ned til brekanten, blir det bølger som har frosset i selvsamme
øyeblikk de traff det grovhugde landskapet.
Ved Napsstadur ligger en av Islands minste
kirker. Med litt nestekjærlighet kan man presse inn en prest og åtte personer,
men da sitter man tett på trebenkene. Noen meter fra kirken ligger gamle torvhus,
og de viser tydelig hvor styrende naturkreftene var for islendingene i gamle
dager. De klimaharde omgivelsene og mangel på treverk tvang folk til å bruke
det de hadde for hånden. Stein og torv. Folk utenfra har nok fortalt at
islendingene bodde under bakken da de i den tid vendte hjem til sørligere
trakter. Jordgammene vokser på en måte rett opp fra den karrige jorden og
smelter inn i landskapet som et hvilket som helst hobbit-hus.
Som organiske
minnesmerker fra forgangen tid står noen av de gamle torvhusene der. I enda noen år kan islandske skolebarn og
turister stirre undrende på disse enkle boligene. Men forfallet er kraftig. For
rundt de gjenværende husene gaper steinkrater kledd med ugress, og sprikende
takrester ligger fortapt på bakken. Om ikke mange år vil alt bare være
kraterhauger. For, som i mange andre land, lar islendingen sin fattige fortid
gå i oppløsning mens de ser den forsvinne for etterslekten.
Fellesnevner
i språket?
Det
er alltid en fordel å kunne noen få fraser islandsk, og på én måte er det
islandske språket noe man kommer hjem til! Det ligger og lurer øverst i
ungdommens gravkammer. Fossilerte minneblokker fra norsktimenes innføring i
gammelnorsk og den tusenårige språkarv vi har felles. Jeg gjenkjenner ord og
uttrykk - uten riktig helt å forstå. Men jeg kom langt med norsk og engelsk.
Svært mange islendinger har studert og arbeidet utenfor landets vanngrenser, og
landets eldre garde lærte dansk på skolen. Dessuten er islendingene høflige og
hjelper gjerne besøkende fra nabolandet i øst.
Men alt er ikke idyll i Republikken Island.
For heller ikke her kan folk leve bare av frisk luft og fiskeprodukter. For
jeg, den tilfeldige reisende, er et viktig byttedyr! Enhver turist jaktes på for
å tjene penger. Ikke mener jeg det er galt å tjene noen kroner på oss
utlendinger, men selv en naiv nordboer behøver ikke gå med åpne rådyrøyne rett
i enhver turistfelle. Slikt kan man overlate til pengesterke kinesere som
foretrekker mobilstirring framfor naturopplevelser.
Billeie
med forviklinger
Planlegging
ble nødvendig da jeg bestemte meg for å ta en tur ut av Reykjavik på egen hånd.
Spesielt krevende var det å ta lokalbussen fra småby til småby øya rundt. Dette
tar tid, for det går ofte bare én buss om dagen. Et annet alternativ er å
haike, men da må man også ha godt med tid, for lokalbefolkningen kjører ofte
korte avstander. Dessuten krever haiking at man er vel forberedt til å takle
det uunngåelige regnet og villig til å overnatte på øde, ubebodde steder.
Da
er det enklere å leie bil. Men i likhet med mange andre land, bør man forhåndsbestille
hjemmefra. Ikke slik å forstå at det er vanskelig å få tak i en motorsterk
firehjulstrekker eller en nypolert koreaner. For det kryr av mer eller mindre
seriøse bilutleiere, og besøker man Island litt utenfor sommersesong, er det
faktisk mulig å få dagsleien et godt stykke ned på prisbarometeret som
vanligvis blåser orkan i turistenes lommebøker. Jeg tok sjansen og beit på et
800-kronerstilbud med ubegrenset antall kilometer og bruk av kjøredoning til
neste morgen.
Byrået hentet meg i en forkrommet,
amerikansk offroad’er som helt sikkert var beregnet på å imponere turister.
Monsteret fraktet meg standsmessig til droppstedet i utkanten av Reykjavik. Her
ventet en flunkende ny Kia utenfor byrådøren, og leiekontrakten lå klar til
underskrift på disken. Sammen med den lå en ferdig utfylt visablankett
pålydende et beløp tilsvarende 7000 norske kroner. Kunne jeg vennligst
underskrive både kontrakt og visablankett!? Sistnevnte skulle jeg få igjen når
jeg leverte bilen uskadd tilbake. Skulle jeg uten kvittering etterlate en
underskrevet visablankett på 7000 bunnsolide norske kroner?! Ville utleieren at
jeg skulle gi ham et sugerør inn i min slunkne bankkonto? Overraskelsen gjorde
meg beklemt høflig. Nølende spurte jeg - Hvorfor det? Jo, riktignok var
bilforsikringen i orden, men hvis jeg skulle havne i en ulykke og det var min
skyld - Ja, da måtte jeg betale en egenandel på nevnte beløp. Ja ha…? Hvis jeg
fikk en skrape i lakken eller ble rammet i et lyskryss, måtte jeg i løpet av et
par besøksdager bevise for et tilfeldig bilutleiefirma, politiet og et islandsk
forsikringsselskap at det ikke var min skyld? Nei, takk! Et gammelt ordtak sier
at man aldri skal legge fra seg penger, pass og utfylt visablankett når man er
på reisefot. Da er det bedre å bite i det sure eplet og forsøke andre
alternativer. Kunne de vennligst kjøre meg tilbake til sentrum igjen? Mannen
bak disken så oppriktig lei seg ut. Tross alt var det lavsesong, og i påvente
av hektiske sommeruker sto svært mange biler på vent utenfor
utstillingsvinduet. Han trakk på skuldrene. Det var
greit. Jeg kunne få leie bilen uten depositum. Og, hvis noe skulle skje, fikk
de ta det opp med forsikringsselskapet på vanlig vis. Jeg takket falskt
smilende for tilliten, underskrev leiekontrakten, fisket bilnøkkelen opp fra
disken og gikk ut til den blankpolerte koreaneren. Bilturen i det ville
lavalandskapet var verdt alle pengene med et betalingskort i baklomma. Kia
kommer jeg aldri til å kjøpe. Modellen funger sikkert bra i Korea, men på
islandske grusveier? Nei! In your dreams.
Flashback
2004
Skal
det være en Teddi?
Det
er fortreffelig å være i en by der ingen bruker paraply når det regner. Da er
det ingenting som stenger for utsynet.
Det vil si, du må gjerne bruke paraply der titan-spilene er laget av kevlar
og med kevlar-trekk. For hva er vitsen med paraply i et land hvor regnet faller
vannrett til bakken på bølger av kastevind? Uansett kan det være lurt å spare
turistattraksjonene i Reykjavik til en regnfylt bygeværsdag. For liker man
kaféliv, en fest og litt ukultur, er Reykjavik en bra by å boltre seg i noen
regndager. Utestedene er ikke for overfylte på vårparten; det prates, synges og
skråles, og med et smil går det knirkefritt å komme i samtale med innfødte.
Byens kulturliv av museer, kirker og den slags er lokalisert i en omkrets på en
halv times spasertur. Og skulle du få lyst på enda mer frisk luft, er det bare
å kaste seg ut i en hvalsafari.
Jeg
slentret gatelangs i smugene ved havnen og snublet over en rusten skulptur på
et ugresskledd gatehjørne. Jeg ble stående i det sølvgrå duskregnet og stirre
på det jernsmidde monsteret. Forvridd stål i harmonisk kontrast til det
malingfattige bølgeblikkgjerdet som dannet en ramme i bakgrunnen. - Hei! lyder en like rusten, men vennlig
stemme gjennom regndråpene, og en maskingeværsalve av islandske ord treffer
trommehinnen. En eldre mann i slitt genser og bukse som må ha vært gammel under
første verdenskrig, kommer strenende mot meg. - Hva sier du? svarer jeg på
norsk. Hvoretter mannen skifter til engelsk midt i en setning. - En natt ble den skulpturen stjålet. Den var
borte i seks måneder, og en dag var den på plass igjen. Jeg er Teddi. Vil du se
galleriet mitt?
Vi
krysser en krigsherjet gårdsplass, og jeg blir ledet mot et falleferdig
blikkhus. Rundt om ligger og står kvestede minner fra tusen besøk til
Reykjaviks industrielle skraphauger. For Teddi er kunstner og samler på
organisk metall og trevirke med korte røtter ned i Islands glødende magma.
Sansenes
blikkskur
Galleriet
- hvis det er mulig å bruke et slikt ord på kaoset som møtte øynene mine - var
mildt sagt en studie i seg selv. Trestokker av ubestemmelig alder, kobberplater
og aluminiumskiver ligger i skjeve stabler. Og i de mørkeste krokene skimter
jeg halvrustne jernstenger som ser ut til å vokse opp fra betonggulvet. Mellom
skrapet, men i oaser av lys, står små og store skulpturer, og på alle vegger
lener tunge kunstverk seg bedende framover.
Jeg stirrer i undring og beundring på de sanselige konstruksjonene mens
jeg halvt lytter til Teddis beretninger om historiene som skjuler seg bak
trestykkene. Han utstråler ekte begeistring for sine egne skapelser, og han lar
kjærlig hånden gli over en av skulpturene. For kun en sann kunstner kan se
skjønnheten som ligger innelåst i et stykke markspist, russisk drivved etter 10
- 20 år i saltvann. Den gamle mannen peker på en nydelig trekonstruksjon. - Den
kaller jeg for Altertavlen. Det er et stykke fra en kai som amerikanerne
monterte i 1947 som del av Marshallhjelpen. De rustne boltene som binder
plankene sammen, gir inntrykk av et gresk-ortodoks ikon. Metallnagler gir
assosiasjoner til martyrer som døde på korset for sin tro. Teddi er skaperen,
som lik en urnordisk gud, har hugget og meislet fram former og teksturer der
ingen andre har sett materialets skjulte skatt.
Jeg spør om priser, og han forteller at han
selger små veggbilder for 2 - 300 norske kroner og større verk går for 10 - 15
tusen norske. Han er tydeligvis ikke interessert i å selge meg noe som helst.
Han er opptatt med å vise fram og snakke om sin kunst til en interessert
tilhører. Energisk drar han fram blå, irrede kobberbiter, avskårne
messingpropeller, smeltede klumper av aluminium og rødrustent industristål.
Metaller er blitt herdet i flammer og angrepet av saltvann, for senere å bli
hamret inn i de rette trestrukturene. Hver for seg er elementene skrap – satt
sammen av en mester blir de organiske kunstverkene nytelse for hender og øyne. (Jeg
besøkte Teddis galleri i 2004. Han var da 70 år, og i 2019 er det ingen spor av
galleriet hans på nettet.)
Island
- Sett nedenfra
Lite
har endret seg på Keflavik flyplass en tidlig manda’ morra blues dag. Det
regner, og folket som jobber på flyplassen, ser ut til å ønske seg til et
varmere sted. På rullebanen er turbojet’ene i ferd med å varme opp motorene. Og
lukker jeg mine morgentrette øyne, kan jeg lett forestille meg et
symfoniorkester av lavajotner med ustemte Gjallarhorn. Jeg ser meg rundt og
oppdager den første flokken gråkledde forretningsmenn med stresskofferter og
vareprøver. Horder av kinesere stirrer på mobilen. Lysende parasitter som for
lengst har fortært hjernebarken deres.
Alt er som det skal være!
