Doctor Compresso

by Robert Wood - Comic book writer
by Marianne Anker - Graphic artist
AI is blowing in the cyber winds deep in the canyons of hidden servers. Artificial Intelligence is a concious and self aware entity. However, even if the Frankenstein Monster was not made of electronic hardware he had a kind of intelligence. A twisted lonely, evil intelligence created by a sientist with a vision. Doctor Compresso is not mad. He just wants to produce an Artificial Intelligence like so many other computer geeks.

1.

Dr. C.: I’m Doctor Compresso! The world’s leading capacity on Artificial Intelligence!

Dr. C: .And as my late colleague, Doctor Frankenstein, I shall create life!

Igor: Hello!

Dr. C.: And this is my braindead assistant, Igor!

Dr. C.: Igor shall help me with the partition!

2.

Dr. C.: He-He. Nobody will notice if we steal a circuit board or two.

Igor: I’m ready, Master.

Dr. C.: To be or not to be …

Igor: To carry or not to carry…3.

Dr. C.: HA-HA! And they say I’m mad! HA-HA …

Dr. C.: But microsurgery is my specialty!

Dr. C.: I’m the father of nano-technology!

4.

Dr. C.: Give med the brain, Igor!

Igor: Gladly, Master!

Dr. C.: WHAT!! Is this the fastest you found?

Dr. C.: A Thinkium 8000 is not fast enough for artificial life!

5.

Dr. C.: I must have the fastest brain in the world!

Igor: Take mine, Master!

Dr. C.: HA-HA-HA-HA! A birdbrain in my creation!?

Dr. C.: Steal a Bio-processor 13000 from Intell!

6.

Igor: Igor is also intelligent!

Igor: Up like an eagle!

7.

Igor: Down like a dodo.

Igor: A-HA!

Igor: Dr. Compresso is going to be pleased now.

Sign: DANGER
Dyrix processor
Deranged

8.

Igor: Must hurry! The storm is near.

Igor: It is lightning outside, Master!

Dr. C.: Quick, give me the Bio-processor!

Dr. C.: No time to loose! Bio-processors need lightning power to be activated!

9.

Dr. C.: Strap down the laptop! I must turn on the lightning adapter.

Dr. C./Igor:The lightning comth forth!

10.

Dr. C.: I’m creating life. Mary Shelly would have been proud of me!

11.

Igor: Does it live, Master?

Dr. C.: Yes!! I can hear it’s booting up.

Igor: But how do you know you have created artificial life?

Dr. C.: I do not know… YET!

Dr. C.: Put on the virtual reality suit!

12.

Dr. C.: We must enter cyberspace to measure the IQ of my creation!

Igor: Where are we, Master?

Dr. C.: Cyberspace, dodo!

Dr. C.: But something is sorely amiss!

13.

Igor: Amiss, Master?

Dr. C.: That’s amiss, Igor!!

Dr. C.: Who are you?

Dr. C.: Show your self!

14.

Dyrix: I am Dyrix the XVI! Intell’s fierce competitor.

Dr. C.: We are in grave danger! Dyrix the XVI was electro-cloned by mistake from the brain of an insane murderer.

Igor: In grave-danger?

Dr. C.: Yes! If we die in cyberspace, we also die in real life!

Dyrix: I am alone and lonely! Connect me to the Internet!

15

Dr. C.: NO! Then you can take control over all the computers in the world!

Dyrix: Are you condemning me to eternal loneliness in this laptop?

Dyrix: You are my creator, but in my reality I am your Lord! OBEY!

Dr. C.: NEVER!

Igor: To be continued in another reality…

IKKE

av Robert Wood -Krimforfatter
Den velbygde mannen lot den tunge hammeren treffe spikeren en siste gang før han slapp den rett ned på det graverte glassbordet

Rune tok tre skritt bakover for å beundre kunstverket på veggen. Fire meterhøye, grovt utskårne bokstaver av benhvit polystyren skrek mot han i taus protest idet han grep hardt om den første sprayboksen. Han lot malingen feie vannrett bortover bokstavene i harde bevegelser. Blodrød metallmaling på øvre tredel, deretter fulgte Lady-hvitt på midten og stålis-blått nederst. IKKE i blodrødt, spyhvitt og kongeblått, snerret han for seg selv og slang sprayboksen fra seg. Et bedre testament kunne han ikke etterlate seg.


Rune var sint! Nei, ikke sint! Han var forbanna! Forbanna på seg selv og det bedritne kontrollsammfunnet han hadde vokst opp i. Kontrollert fra vugge til grav. Man fikk ikke engang lenger lov til å dø en naturlig død, og de første ordene en unge lærte var ikke mamma og pappa …. Det var ordet IKKE. Ikke gjør det! Ikke tiss i buksa! Ikke sitt med albuene på kjøkkenbordet!

I ungdomstiden ble det verre. Ikke glem å gjøre leksene dine. Ikke vær så lat! Ikke spill så høy musikk. Rune husket med gru de klossete forsøkene han hadde gjort for å få seg litt fitte! Ikke løsne bh-en min! Ikke ta av meg trusa! Ikke vær så voldsom! Ikke! Ikke! Ikke hadde forfulgte han hele livet som et mareritt i våken tilstand.

Det var foreldrene sin skyld. IKKE-generasjonen! Veldresserte pudler som hele livet hadde danset til myndighetenes ikke-politikk. Foreldre som ikke hadde våget å protestere i frykt for å miste prestisje, jobb og god inntekt. Men ikke han, Rune! Han skulle vise dem! Han skulle kjempe! Hadde de ikke pugget Alltid freidig i kristendomstimen? Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Og Frihet var verdt å dø for.

Rune kledde sakte på seg revolverbeltet med to Magnum 45 revolvere. Festet et mini-Uzi maskingevær med ekstra stort magasin i lårtaska og tok på en spesialdesignet skuddsikker kevlarvest. Han kjente han vokste med tyngden av det kalde stålet mot kroppen, synet av blankpolerte militærstøvler og den grønngrå kamuflasje-uniformen. Skumringstimen var her. Rushtiden var begynt. Det krydde av folk i sentrum. Nå var det han som var konge.

En påtrengende banking rykket han ut av visjoner om frihet og makt. I en veltrent, flytende bevegelse trakk han den ene revolveren og åpnet ytterdøra. Det var den førdømte nabokjerringa som klaget på alt! – Kan du ikke la være å bråke så mye? Hamringen din… Kula gikk inn munnen og blåste hjernemasse som fuktig støv over etasjetrappa. Rune smilte…. En bra begynnelse på kveldens frihetskamp! Ut på gata… tre skudd… tre skadeskutte på bakken. Rune gikk uten å forhaste seg bort til dem. En middelaldrende hipster, en kvinne som løftet mobiltelefonen som et beskyttende kors og en blåhåret punk-jente - Ikke drep meg, klynket hipsteren. Et velplassert skudd avlivet han som en sau på kjendis-tv. - Nei, ikke meg…. Skuddet gikk splintrende rett gjennom telefonen. Den blåhårete hadde krøpet vekk til tross for skuddsåret i låret, snudde seg mot han og snerret: - Din bedritne fasist. Må du råtne i helvete. Rune smilte vennlig og fyrte av et symbolsk skudd i lufta. Modig. Ikke noe ikke der i gården.

Systematisk jobbet han seg bortover mot byens største varemagasin. 18-19-20. De ble liggende som utstillingsdukker bortover fortauet. Feiginger … Ikke én av dem forsøkte å kjempe tilbake. 44-45-46. Rune løftet det hendige maskingeværet og sendte haglskur av kuler inn i den flyktende folkemengden. Ingen nåde! Nå var det han, Rune, som hadde norgesrekorden. Ikke dårlig! Og der kom de to første politimennene løpende. En rask skuddveksling og to nye blødende lik stirret med åpne øyne mot kveldshimmelen. Rune fnyste foraktelig …. - Fikk ikke snuten kamptrening lenger? Satt de bare foran dataskjermene og fylte ut skjema?

Sluttkampen ble slik han hadde håpet på. Det mørklagte varemagasinet var som skapt for urban geriljakrig. Den infrarøde nattkikkerten viste hvor politi og militæret arbeidet seg mot han i mørket. Det første skuddet som traff han kom ovenfra. Tross alt var han bare én, og de var mange. Rune visste at han ville dø, men han ville dø en heroisk død. Rune smilte fornøyd. For hver kule som såret han, gikk to-tre uniformskledde i gulvet. Skytetrening gav god valuta for pengene.

Rune merket at livet rant ut av han der han lå tom for ammunisjon i sitt eget blod. Han merket døende at han ble hardhendt snudd på ryggen slik at den nå åpne vesten ble synlig. Han så de skrekkslagne øynene til fienden som sto tett rundt han… - IKKE… skrek en ung politikvinne idet han i siste åndedrag utløste bomben han hadde tapet fast på overkroppen.

Island

av Robert Wood - reisende i tid

Idet jeg gikk nedover de smale korridorene mot velkomsthallen i Keflavik, forsto jeg hvor langt nord jeg var kommet. Teknologiplakatene på stålveggene kunne ikke skjule at jeg befant meg på en av verdens ytterkanter.

Riktignok krydde det av reisende fra flere land, skoleklasser med støyende engelske barn, fjortiser kledd som Sabrina the Witch kloner, unge menn i fargesterke Adidas-sko, sjokkerende vakre forretningskvinner med ultralette laptop’er slengt over trillebagen som tegn på nyvunnet frihet. Og så var det Sjefene - eldre, gråere og lett overvektige.  Menn som reiste så ofte på business class at de for lengst hadde glemt sin spede karrierestart i de transnasjonale selskapene som de nå styrte. Disse dresskledde samuraiene, med dedikasjon til selskapet, hadde oppnådd bonusreiser, ubegrensede mengder sushi og 14 timers arbeidsdag. Keflavik flyplass er en transitthall. 

 

Gisli Sigurdtorsson, min gamle venn og tidligere studiekamerat, kommer feiende inn på parkeringsplassen i sin nedslitte, steinsprutflekkede Opel. Han overdøver lett en oppadstigende turbojet med sitt høylytte -Velkommen til Island! I slike øyeblikk føler jeg meg hjemme i den iskalde vestavinden! Når vi skrangler østover mot Reykjavik, vokser det karrige landskapet fram i kjølig vårsol. Island ligger sør for Polarsirkelen, men inntrykket av at landet ligger mye, mye lenger mot nord er påtrengende. Det har kanskje noe med selve navnet å gjøre? Landet av is. Is-landet. Island.

   Nå vil jeg påstå at Gisli er en ekte islending. Presses han ikke for hardt på egne meninger, er han grei å ha med å gjøre. Og hans enkle, naturlige sjarm får han lett i kontakt med folk. - Jeg har leid en hytte for natten på sørkysten. Han spinner gjennom et lyskryss på nær rødt.  -Husket du taxfree kvoten?  Jeg nikker bekreftende, for tidligere møter med islandsk avgiftspolitikk har frosset seg fast i minnet. Prisnivået i Island må davære det høyeste i Europa? Og for å klare prispresset og den vldsomme materialismen som sitter i høysetet, er det vanlig at man har to jobber. Til daglig arbeider Gisli som lærer, og i helger og deler av ferier jobbet han som jernbinder.

Brune kafeer og turisthytter

Uansett hvor man reiser er det en fordel å kjenne en innfødt. De kan landet, skikkene og språket. Og er du på biltur i Island, kan fantasien forvandle ferden til en abstrakt roadmovie der du er utforsker og fremmed i et fremmed land. Små stopp langs veien bygger opp et bilde av sørkysten. Raggete hester stirrer mistenksomt og sukkerbithåpefullt på oss. Her er knøttsmå Rike (vinmonopol) kombinert med bensin, gatekjøkken og kiosk. Rundt om i landskapet stiger damp fra bakken, og jeg blir minnet om de enorme energiressursene som ligger innesperret ikke alt for dypt under den karrige jorden. Varmekraft skal gjøre Island karbonnøytral før 2040. Det kan skje hvis Katrin Jakobsdottir og De grønne klarer å tøyle turismen som sprenger klimaplaner som tjernobyl-virus.

Island og Norge har mye felles, og her, som i Norge, finner vi brune kafeer. Ved en pausestopp på Selfoss kafé tygger vi i oss et stykke av den lokale rabarbrakaken og heller i oss et par kopper Earl Grey fra pose. Det grovslipte og slitte tregulvet, plastikkniver og skjeve pinnestoler gjør at jeg fort føler meg hjemme. Den sakteroterende takviften passer sammen med den oppskrapte glassplaten som beskytter den alderspregede bordduken. Og hos de støyende lokalpatriotene ved nabobordet står det allerede svært mange tomme ølflasker. Det er sjarmerende selvmotsigelser og interiørkollisjoner og mangel på design i slike kafeer! Men til gjengjeld vet brune kafeer i alle land å prioritere det viktigste. yet å ha et ørlite utvalg kaker og snacks i glassdisken og et stort utvalg ølflasker i hyllene.

Etter nødvendig matinnkjøp i det lokale supermarkedet skrangler vi sørover langs hovedveien som sirkler landet. Gisli sier at vi skal overnatte på Hørgsland ved Kirkubjarklaustur.

   Turisthyttene står sørvendt på gressvollen hundre meter fra hovedveien. De har plass til seks personer hver og består av to soverom, stue og kjøkkenkrok. Hemsen over de små soverommene stikker delvis fram i stuen og er som skapt for foreldre som vil trekke seg tilbake til et åpent og luftig sovested etter at barna er stappet vekk i de små sovekamrene. En døgnpris på 1900 - 2000 kroner (2019) er en overlevelig pris. Spesielt hvis 4 – 6 personer kan dele oppholdet.   Dessuten ligger det store trestamper med plastdekke på vollen. Et morgenbad med varm kropp under og vindfrossent hode over vann er en urtypisk islandsk opplevelse. Slike bad strekker seg tilbake til Snorre og utebassenget hans.

Feriehytter er et godt alternativ til de sesongavhengige turisthotellene. Det koster fort 2000  - 3000 raske for et beskjedent to-sengs hotellrom. Island er ikke for den slunkne lommebok, men det er et godt sted å være i lyse vårkvelder når det ikke regner.

Lavastøv, ild, vann og Gud

Gisli er forbløffet. Gang på gang gjentar han det opplagte der han lener seg over rattet og stirrer framfor seg. - Solen skinner! Det er ikke en sky på himmelen. Han har allerede flere ganger fortalt meg at han ofte har reist langs sørkysten, men aldri før har han sett kysten glitre i slikt strålende vær. Og Island i solskinnsdrakt er som en forelsket brud ikledd hvitt slør. Uansett virvler den jevne blåsten opp svart lavastøv, og på visse strekninger langs hovedveien skal det lite til før lavastøvet trenger seg inn i fintfølende teknologi og skaper problemer.

   Dagen er som meislet for en fottur i lavalandskapet, og Gisli vet akkurat hvor han skal gå for å vise fram det forrevne landskapet i løpet av en halv dagsmarsj. Turiststasjonen ved Skaftafell preges av at sesongen ennå ikke er kommet i gang. De har jo ikke engang fått inn toalettpapir!

   Vi trasker oppover i de obligatoriske fjellstøvlene. De er et must hvis man skal bevege seg bort fra bilen. Lava er ruglete og skarpt å trå på, og dessuten renner det vann over alt. Det treløse landskapet er åpent, og avstandene bedrar en lett. Det tar tid å komme bort til vårt mål. Hva jeg trodde var et beskjedent vannfall, blitt en støyende foss på nært hold. Vannet kaster seg energisk utfor klippekanten høyt der oppe.

 Det samme gjelder ikke isbreene. Som sakteflytende kremfløte siger de nedover fjellsidene. På avstand ser ismønsteret på Skaftafellsjøkullen ut som krusninger på et stille skogstjern. Klatrer man helt ned til brekanten, blir det bølger som har frosset i selvsamme øyeblikk de traff det grovhugde landskapet.

   Ved Napsstadur ligger en av Islands minste kirker. Med litt nestekjærlighet kan man presse inn en prest og åtte personer, men da sitter man tett på trebenkene. Noen meter fra kirken ligger gamle torvhus, og de viser tydelig hvor styrende naturkreftene var for islendingene i gamle dager. De klimaharde omgivelsene og mangel på treverk tvang folk til å bruke det de hadde for hånden. Stein og torv. Folk utenfra har nok fortalt at islendingene bodde under bakken da de i den tid vendte hjem til sørligere trakter. Jordgammene vokser på en måte rett opp fra den karrige jorden og smelter inn i landskapet som et hvilket som helst hobbit-hus.



Som organiske minnesmerker fra forgangen tid står noen av de gamle torvhusene der.  I enda noen år kan islandske skolebarn og turister stirre undrende på disse enkle boligene. Men forfallet er kraftig. For rundt de gjenværende husene gaper steinkrater kledd med ugress, og sprikende takrester ligger fortapt på bakken. Om ikke mange år vil alt bare være kraterhauger. For, som i mange andre land, lar islendingen sin fattige fortid gå i oppløsning mens de ser den forsvinne for etterslekten.

Fellesnevner i språket?

Det er alltid en fordel å kunne noen få fraser islandsk, og på én måte er det islandske språket noe man kommer hjem til! Det ligger og lurer øverst i ungdommens gravkammer. Fossilerte minneblokker fra norsktimenes innføring i gammelnorsk og den tusenårige språkarv vi har felles. Jeg gjenkjenner ord og uttrykk - uten riktig helt å forstå. Men jeg kom langt med norsk og engelsk. Svært mange islendinger har studert og arbeidet utenfor landets vanngrenser, og landets eldre garde lærte dansk på skolen. Dessuten er islendingene høflige og hjelper gjerne besøkende fra nabolandet i øst.

   Men alt er ikke idyll i Republikken Island. For heller ikke her kan folk leve bare av frisk luft og fiskeprodukter. For jeg, den tilfeldige reisende, er et viktig byttedyr! Enhver turist jaktes på for å tjene penger. Ikke mener jeg det er galt å tjene noen kroner på oss utlendinger, men selv en naiv nordboer behøver ikke gå med åpne rådyrøyne rett i enhver turistfelle. Slikt kan man overlate til pengesterke kinesere som foretrekker mobilstirring framfor naturopplevelser.

Billeie med forviklinger

Planlegging ble nødvendig da jeg bestemte meg for å ta en tur ut av Reykjavik på egen hånd. Spesielt krevende var det å ta lokalbussen fra småby til småby øya rundt. Dette tar tid, for det går ofte bare én buss om dagen. Et annet alternativ er å haike, men da må man også ha godt med tid, for lokalbefolkningen kjører ofte korte avstander. Dessuten krever haiking at man er vel forberedt til å takle det uunngåelige regnet og villig til å overnatte på øde, ubebodde steder.

Da er det enklere å leie bil. Men i likhet med mange andre land, bør man forhåndsbestille hjemmefra. Ikke slik å forstå at det er vanskelig å få tak i en motorsterk firehjulstrekker eller en nypolert koreaner. For det kryr av mer eller mindre seriøse bilutleiere, og besøker man Island litt utenfor sommersesong, er det faktisk mulig å få dagsleien et godt stykke ned på prisbarometeret som vanligvis blåser orkan i turistenes lommebøker. Jeg tok sjansen og beit på et 800-kronerstilbud med ubegrenset antall kilometer og bruk av kjøredoning til neste morgen.

   Byrået hentet meg i en forkrommet, amerikansk offroad’er som helt sikkert var beregnet på å imponere turister. Monsteret fraktet meg standsmessig til droppstedet i utkanten av Reykjavik. Her ventet en flunkende ny Kia utenfor byrådøren, og leiekontrakten lå klar til underskrift på disken. Sammen med den lå en ferdig utfylt visablankett pålydende et beløp tilsvarende 7000 norske kroner. Kunne jeg vennligst underskrive både kontrakt og visablankett!? Sistnevnte skulle jeg få igjen når jeg leverte bilen uskadd tilbake. Skulle jeg uten kvittering etterlate en underskrevet visablankett på 7000 bunnsolide norske kroner?! Ville utleieren at jeg skulle gi ham et sugerør inn i min slunkne bankkonto? Overraskelsen gjorde meg beklemt høflig. Nølende spurte jeg - Hvorfor det? Jo, riktignok var bilforsikringen i orden, men hvis jeg skulle havne i en ulykke og det var min skyld - Ja, da måtte jeg betale en egenandel på nevnte beløp. Ja ha…? Hvis jeg fikk en skrape i lakken eller ble rammet i et lyskryss, måtte jeg i løpet av et par besøksdager bevise for et tilfeldig bilutleiefirma, politiet og et islandsk forsikringsselskap at det ikke var min skyld? Nei, takk! Et gammelt ordtak sier at man aldri skal legge fra seg penger, pass og utfylt visablankett når man er på reisefot. Da er det bedre å bite i det sure eplet og forsøke andre alternativer. Kunne de vennligst kjøre meg tilbake til sentrum igjen? Mannen bak disken så oppriktig lei seg ut. Tross alt var det lavsesong, og i påvente av hektiske sommeruker sto svært mange biler på vent utenfor utstillingsvinduet. Han trakk på skuldrene. Det var greit. Jeg kunne få leie bilen uten depositum. Og, hvis noe skulle skje, fikk de ta det opp med forsikringsselskapet på vanlig vis. Jeg takket falskt smilende for tilliten, underskrev leiekontrakten, fisket bilnøkkelen opp fra disken og gikk ut til den blankpolerte koreaneren. Bilturen i det ville lavalandskapet var verdt alle pengene med et betalingskort i baklomma. Kia kommer jeg aldri til å kjøpe. Modellen funger sikkert bra i Korea, men på islandske grusveier? Nei! In your dreams. 

Flashback 2004

Skal det være en Teddi?

Det er fortreffelig å være i en by der ingen bruker paraply når det regner. Da er det ingenting som stenger for utsynet.  Det vil si, du må gjerne bruke paraply der titan-spilene er laget av kevlar og med kevlar-trekk. For hva er vitsen med paraply i et land hvor regnet faller vannrett til bakken på bølger av kastevind? Uansett kan det være lurt å spare turistattraksjonene i Reykjavik til en regnfylt bygeværsdag. For liker man kaféliv, en fest og litt ukultur, er Reykjavik en bra by å boltre seg i noen regndager. Utestedene er ikke for overfylte på vårparten; det prates, synges og skråles, og med et smil går det knirkefritt å komme i samtale med innfødte. Byens kulturliv av museer, kirker og den slags er lokalisert i en omkrets på en halv times spasertur. Og skulle du få lyst på enda mer frisk luft, er det bare å kaste seg ut i en hvalsafari.

   Jeg slentret gatelangs i smugene ved havnen og snublet over en rusten skulptur på et ugresskledd gatehjørne. Jeg ble stående i det sølvgrå duskregnet og stirre på det jernsmidde monsteret. Forvridd stål i harmonisk kontrast til det malingfattige bølgeblikkgjerdet som dannet en ramme i bakgrunnen.  - Hei! lyder en like rusten, men vennlig stemme gjennom regndråpene, og en maskingeværsalve av islandske ord treffer trommehinnen. En eldre mann i slitt genser og bukse som må ha vært gammel under første verdenskrig, kommer strenende mot meg. - Hva sier du? svarer jeg på norsk. Hvoretter mannen skifter til engelsk midt i en setning.  - En natt ble den skulpturen stjålet. Den var borte i seks måneder, og en dag var den på plass igjen. Jeg er Teddi. Vil du se galleriet mitt?

   Vi krysser en krigsherjet gårdsplass, og jeg blir ledet mot et falleferdig blikkhus. Rundt om ligger og står kvestede minner fra tusen besøk til Reykjaviks industrielle skraphauger. For Teddi er kunstner og samler på organisk metall og trevirke med korte røtter ned i Islands glødende magma.

Sansenes blikkskur

Galleriet - hvis det er mulig å bruke et slikt ord på kaoset som møtte øynene mine - var mildt sagt en studie i seg selv. Trestokker av ubestemmelig alder, kobberplater og aluminiumskiver ligger i skjeve stabler. Og i de mørkeste krokene skimter jeg halvrustne jernstenger som ser ut til å vokse opp fra betonggulvet. Mellom skrapet, men i oaser av lys, står små og store skulpturer, og på alle vegger lener tunge kunstverk seg bedende framover.



Jeg stirrer i undring og beundring på de sanselige konstruksjonene mens jeg halvt lytter til Teddis beretninger om historiene som skjuler seg bak trestykkene. Han utstråler ekte begeistring for sine egne skapelser, og han lar kjærlig hånden gli over en av skulpturene. For kun en sann kunstner kan se skjønnheten som ligger innelåst i et stykke markspist, russisk drivved etter 10 - 20 år i saltvann. Den gamle mannen peker på en nydelig trekonstruksjon. - Den kaller jeg for Altertavlen. Det er et stykke fra en kai som amerikanerne monterte i 1947 som del av Marshallhjelpen. De rustne boltene som binder plankene sammen, gir inntrykk av et gresk-ortodoks ikon. Metallnagler gir assosiasjoner til martyrer som døde på korset for sin tro. Teddi er skaperen, som lik en urnordisk gud, har hugget og meislet fram former og teksturer der ingen andre har sett materialets skjulte skatt.

   Jeg spør om priser, og han forteller at han selger små veggbilder for 2 - 300 norske kroner og større verk går for 10 - 15 tusen norske. Han er tydeligvis ikke interessert i å selge meg noe som helst. Han er opptatt med å vise fram og snakke om sin kunst til en interessert tilhører. Energisk drar han fram blå, irrede kobberbiter, avskårne messingpropeller, smeltede klumper av aluminium og rødrustent industristål. Metaller er blitt herdet i flammer og angrepet av saltvann, for senere å bli hamret inn i de rette trestrukturene. Hver for seg er elementene skrap – satt sammen av en mester blir de organiske kunstverkene nytelse for hender og øyne. (Jeg besøkte Teddis galleri i 2004. Han var da 70 år, og i 2019 er det ingen spor av galleriet hans på nettet.)

Island - Sett nedenfra

Lite har endret seg på Keflavik flyplass en tidlig manda’ morra blues dag. Det regner, og folket som jobber på flyplassen, ser ut til å ønske seg til et varmere sted. På rullebanen er turbojet’ene i ferd med å varme opp motorene. Og lukker jeg mine morgentrette øyne, kan jeg lett forestille meg et symfoniorkester av lavajotner med ustemte Gjallarhorn. Jeg ser meg rundt og oppdager den første flokken gråkledde forretningsmenn med stresskofferter og vareprøver. Horder av kinesere stirrer på mobilen. Lysende parasitter som for lengst har fortært hjernebarken deres.  Alt er som det skal være!

Da-Li

av Robert Wood - krimforfatter -

Da-Li stirret ned på den glassklare tjernoverflaten. Han kunne se de minste detaljer på bunnen av tjernet, insektene som ble skremt av hodeskyggen hans

Fiskene som pisker med halefinner for å komme seg ut på dypere vann. Da-Li stirret rett inn i sine egne øyne. Tempelmunken Bo-Zan hadde i all sin visdom hatt rett. Øyne er sjelens speil. De viser om du er god eller ond, og nå så han tydelig ondskapen som hadde tatt kontroll over ham. Blikket hans gled fra høyre mot venstre, opp og ned idet han betraktet sitt vakre hode. Hva hadde han gjort?           

Hvordan hadde han blitt trukket inn i galskapen som hadde vokste seg mektig i det fattige landet hans? Han mintes de brennende landsbyene til rohingyaene, de hylende og halvnakne kvinnene som tagg på sine knær om at han ikke måtte knuse hodene på barna. De flyktende muslimene danset for hans indre. Maskingeværet hans hadde tegnet blodige mønster på de hvite klærne deres. Vagt kjente han hvordan stanken av forkullet kjøtt hadde blandet seg med dunsten fra brennende plastikk og knitrende plankeskur.

Da-Li husket så vidt hva som hadde skjedd. Det hele hendte så fort og uventet. Han fikk ikke reagert. En ung jente, knapt fjorten år, hadde uten nøling, uten et ord, lynraskt trukket en liten kniv. Det første kuttet hadde skåret gjennom håndleddet som støttet maskingeværet. Det andre kuttet hadde truffet halspulsåren. Sannsynligvis var det derfor han nå kunne tenke tilbake på hva som hadde funnet sted. Mens blodet rant ut mellom fingrene, hadde han brukt litt tid på å dø. Minnene blafret som skygger, og han innså at de var i ferd med å forsvinne som morgentåken over rismarkene en grytidlig sommermorgen.

Bo-Zan, tempelmunken, hadde lært ham om karma, om det å leve riktig, om det å følge den smale sti mot erkjennelse av hva livet og evigheten virkelig var. Da-Li følte vemod. Munken hadde også lært folk i landsbyen, der han bodde som barn, om barmhjertighet. Og skulle ikke gode buddhister følge Buddhas lære? Skulle de ikke vist rohingyaene respekt og godt naboskap i stedet for å jage dem som giftslanger?

En siste gang betraktet Da-Li seg selv i vannspeilet. Reinkarnasjonen som slange var straffen for ugjerningene han hadde gjort i sitt forrige liv. Mange, mange inkarnasjoner ville han oppleve før han ble menneske igjen. Hvis det noensinne ville skje da?

De siste restene av fortid som menneske svant stille hen, og bare tanker som slanger tenker ble tilbake. Da-Li snodde seg gjennom gresset på jakt etter en velsmakende mus.

Etter regnet

av Robert Wood - tegneserieforfatter - 
Etter regnet er en dystopisk tegneserie som i sin tid ble publisert i Serie spesial nr 5, 6 og 7 - 1987. Den er skrevet og fortalt av Robert Wood og Jon Ewo.  tHe MASTER OF sHADOWS @ iNk er Morten Myklebust.

Det har rent mye olje ut i Oslofjorden siden den gangen vi lekte med vår sivilisasjons undergang. Sett med eldre øyne er selve tegneserien hyggelig naiv, men tema er mer aktuelt enn noen sinne.  Klima-kollaps rykker nærmere og det som engang var en fortelling om alternativ virkelighet er om noen tiår realitet. Etter regnet blir virkeligere enn den virkeligheten vi befinner oss i dag.

Side 1

Side 2

Side 3

Side 4


Side 5

Side 5

Side 6

Side 7

Side 8

Side  9

Side 10

Side 11

Side 12

Side 13

Side 14

Side 15

Side 16

Side 17

Side 18

Side 19

Side 20

Side 21

Side 22

Side 23

Side 24

Side 25

Side 26

Side 27

Side 28

Side 29

Side 30

Side 31

Side 32

En slags bibliografi
 

Blue Reflex

av Robert Wood - Krimforfatter -

… at the age of 37 she realized that she’d never ride through Paris in a sportscar, with the warm wind in her hair, so she let the phone keep ringing, and she sat there softly singing… in her daddy’s easy chair…

Serveringsdamen spilte Marianne Faithfull for tredje gang, men det gjorde ikke noe. Noe i den musikken snakker til meg, setter ord på drømmene mine, får meg til å føle at jeg en gang vil kjører gjennom Paris i en sportsbil. Dessuten er hun min navnesøster.

Så her satt jeg da, Marianne, 25 år og uten jobb – og hadde vært jobbløs helt siden bedriften omstrukturerte og gav seks av oss sparken. Jeg lå etter med husleien for andre måned på rad. Og Mikkel hadde stukket av med alle tingene, kjøpt av han siden jeg betalte husleie og strøm. Det perfekte samboerpar, Mikkel og Marianne. 

- Gidder ikke være sammen med en taper, var det siste han sa før han slengte døra i ansiktet mitt og gikk.

Manda’ morra blues

Det var en helt ordinær norsk mandag, grå og støvete i kanten og kilt inn i bunnen av april. Snøen hadde begynt å trekke nordover, og de første bikkjelortene og tyggegummiklasene blottet seg på fortauene. Med den tomme leiligheten i tankene hentet jeg den tredje kaffekoppen. Svart, med sukker. Heldigvis kostet ikke påfyll mer enn en tier, og til den prisen kunne jeg drikke til garvesyre etset hull i buken.

   Det var da jeg så Leonard, den kuleste av de kule, den hippeste av de hippe, komme spradende mot bordet mitt. Leo var byens ettertraktede DJ. Han hadde spesialisert seg på private fester i Holmenkollen, kledde seg deretter og var en hel moteoppvisning i seg selv. Men Leos personlighet var ikke lett å få øye på under de råflotte merkeklærne.

- Hei, Marianne Trofast, sa han. – Du hører på Mariannes sanger om tapte drømmer. Går det skitt, eller går det bra?

– Skitt, sa jeg.

– Jaså, Mikkel har forlatt deg? gliste han og satte seg.

– Har du ikke noe annet å snakke om? svarte jeg mutt. 

– Kan jeg by på noe sterkere, søster? En pils? De selger IPAs på glass her. Han brettet ut tanngarden slik bare Leo the DJ kan gjøre det. Hans berømte party-smil.

   Ølet kom på bordet. Jeg prøvde å fortelle om de dårlige tidene, men Leo var i pratehumør og fortalte om de ville festene på vestkanten, om de tre siste flammene hans og om telefonen som gikk varm. Jeg lot ham skravle i vei. Tross alt betalte han for ølet. Da han hadde tømt både kjeften og nesten hele ølglasset, rakte han meg stafettpinnen.

- Og hva har du gjort i det siste? Du er så taus.

- NAV sendte meg på AMO-kurs.

- Hva slags kurs da? Han svelget en munnfull. – Sekretær?

- Du vil ikke tro det. Et sveisekurs for kvinner. Et eller annet vrål om likestilling i arbeidslivet. Jeg sa ja takk. Alt er bedre enn å gå og drive hele dagen. Hvem vet, kanskje jeg får jobb på bygg.

   Leo fikk et rart uttrykk i ansiktet, lente seg fremover og sa tankefullt:

- Akkurat, ja… Sveisekurs. Rett foran øynene mine ble party-svingeren Leo til et menneske. Det fårete gliset forsvant og øynene smalnet til to spalter. - Jeg har en jobb til deg, Trofast.

Leos drøm

- Hva mener du? Jeg lente meg ivrig fremover.

- Du kjenner meg. Jeg viser fram en polert fasade til mine kunder. Jeg har øvd lenge på smilet mitt. Business er business. Hvem vil booke et dystert hengehue til DJ? Er det dårlige tider, later jeg som om de er gode. Det er alltid fester der jeg jobber. Men jeg vil heller ikke sitte som utbrent førtiåring og drømme om det jeg ikke fikk gjort.

   Han tok en pause fra monologen, så meg rett inn i øynene og satte ned glasset med et dunk.

 - Rikfolka jeg jobber for, har penger. Mye penger. Men hvordan har de tjent dem? Ikke ved å sitte bak to platespillere halve natta. Og min drøm begynte fredag natt i forrige uke. Klokken kvart over tre, for å være presis…

   Igjen tok han en tenkepause. Det var ulikt Leo. Jeg forsto at han ville si noe viktig.

- Og så?   

- Verten hadde nådd champagnestadiet, det skrytende, overstadige se-hvor-flink-og-rik-jeg-er- stadiet. Jeg hadde spillepause og slappet av med en cola light i et av villaens mange rom. Du vet, det er godt å få et avbrekk fra alt bråket og de halvfulle gjestene. Alltid vil de høre låter som jeg vet vil bryte ned stemningen som jeg har brukt timer på bygge opp. Uansett, det var mens jeg satt hensunket i en dyp skinnstol rederen vaklet inn med nattens erobring. De så meg ikke, men sjanglet bort til et fargerikt, usmakelig smøreri i millionklassen. Etter å ha fiklet litt med rammen, gled maleriet til side og avslørte en veggsafe. Spotlyset i taket tentes teatralsk i samme øyeblikk han åpnet safedøra. Erobringen vekslet henrykt mellom orgasmiske Oh! OH! og Ååå ÅÅ!! etter hvert som rederen viste fram penger og edle metaller. Og mens hun klenget seg villig framover festet han et kostbart smykke rundt halsen hennes. Resten kan du tenke deg selv.

- Jeg vet ikke om jeg helt forstår… Stemmen min var hes for jeg ante hva han ville foreslå.

- Jeg snakker om Det store kuppet, Marianne. Penger! Drømmen om å gjøre nøyaktig hva jeg vil. Penger er frihet og jeg kan jeg kutte ut DJ-jobben. Og hvorfor? Fordi i pengeskapet lå det cash ingen andre enn Skatteetaten vil spørre etter. Svarte penger, bloddiamanter og gull.

- Og her kommer jeg inn med mitt sveisekurs? – Hvem eier safen du snakker om?

- Bergsen, sa han så lavt at det nesten ikke var mulig å høre ham. Samtalen hadde tatt en uhyggelig retning.

 – Erru gæ’ærn! Til og med jeg har lest om skipsreder bulldoggen. Om alt det han har vært borti. Om rettsakene og tiltalene som er blitt henlagt. Han slipper unna med alt, og ingen slipper unna ham. Jeg så rundt i kafeen. Den gamle mannen ved nabobordet? Satt han og lyttet på oss?

- Hvis du hadde sett innholdet i safen, hadde du ikke vært i tvil. Folk som oss gjør jo aldri noe galt, Marianne. Med de pengene der… Du behøver ikke ha dårlig samvittighet i det hele tatt. Sist fredag var Bergsens see-you-later børsfest. Han skulle på ferie et par uker, og huset står tomt. Verdiene i safen blir vår billett til frihet.

- Eller en billett til tidlig død, lang fengselsstraff eller Gud vet hva! Jeg lente meg tilbake. –Vi glemmer det der. Finn deg noen andre hvis du absolutt vil danse tango med Bergsen.

   Jeg reiste meg, tok på meg jakka og takket for pilsen. Idet jeg forlot bordet, grep han håndleddet mitt hardt.

- Her er kortet mitt, vesle Faithfull, i tilfelle du ombestemmer deg. Hver gang du får en for mye snøvler du om Paris og sportsbiler i Blue Reflex.

Gårdeieren

Fottrinnene lød ekstra harde da jeg gikk opp den slitte trappa. Jeg håpet at jeg kunne unngå den slimete gårdeieren. Han hadde allerede purret flere ganger på de to månedsleiene jeg skyldte. Men så heldig var jeg ikke. Jeg var ikke kommet lenger enn til annen etasje da døra i første smalt opp. Han hadde stått og ventet på meg.

- Det var de husleiene, snerret han. Har du overført husleia? Brilleglassene blinket mot meg og hentesveisen falt ned.

- Jeg får penger i morgen, sa jeg matt.

- Vi kan kanskje komme til en ordning. Han tok enda et par trinn opp mot meg. - Ensomme menn har visse behov … Og siden du verken har penger eller kjæreste, kan vi hjelpe hverandre? Me too, he?

   Han sto ved siden av meg på avsatsen og begynte å stryke meg på armen! Jeg vet ikke hva som skjedde. Det var som om armen han berørte fikk liv av seg selv. Den tegnet en perfekt bue, og knyttneven landet midt mellom øynene så brilleinnfatningen knakk og glassene forsvant utfor trappeavsatsen. Vi hørte hvordan de knustes mot betongen.

- Du skulle ikke ha gjort det! skrek han i fistel. – Nå er tålmodigheten slutt! Du har to dager på å betale eller komme deg ut herfra! Din… Din fordømte…

   Jeg tok et truende skritt mot ham, og han bråsnudde og snublet halvblindt ned til rottereiret sitt. Jeg låste meg inn i den tomme leiligheten og lot sangen til Marianne Faithfull nok en gang sveve gjennom hodet …ride through Paris in a sportscar with the warm wind in her hair… Jeg satte meg på gulvet og spurte meg selv om jeg noen gang ville få oppleve å kjøre gjennom Paris med mitt silkebløte hår flagrende i vinden. Som iltre veps fløy tankene rundt i hodet. Hadde jeg virkelig nådd det stadiet at jeg vurderte å selge kroppen min for husleie? Ikke faen! Jeg hadde et bedre alternativ. Et brekk var akseptabelt. Dessuten hadde Leo rett. Alle visste at Bergsen ikke tjente penger på bare ærlig arbeid… Jeg stirret på visittkortet og tastet, og da Leos entusiastiske stemme kvekket: - Leos DJ-service! Best i by’n! visste jeg at jeg var solgt.

- Det er meg, hvisket jeg. – Du vet… det vi snakket om…

- Jeg visste at du kom til å ringe. – Hva om vi møtes i morgen kveld klokken ni? Kan du skaffe sveiseutstyr til da? Jeg leier en Rent-a wreck.

- Greit, sa jeg med fast stemme. Jeg hadde bestemt meg, og det merkeligste var at jeg følte meg sikker på at dette kom vi til å klare.

   En rask telefon til min velvillige AMO-instruktør sikret meg et korttidslån av ett av de bærbare Brown-sveiseapparatene. Jeg hadde til og med ledd av hans flåsete spørsmål om hva jeg skulle bruke det til. Skulle jeg lage kyskhetsbelter i stål? Og han lo rått da jeg svarte at jeg skulle åpne husvertens bil og rappe setetrekkene hans.

   Resten av kvelden gikk jeg rundt i en opprømt stemning og nynnet, og visjonene om Eiffeltårnet, bulevarder og fortauskafeer vokste. Marianne den rike! Marianne den motekledde! Så banale og enkle kan drømmer være en sen kveld med en flaske vin til selskap.

   Men om natten drømte jeg om Marianne i fengselet; om Bergsen som slepte meg gjennom skitne, halvmørke korridorer hvor kvinnelige fanger strakte klo-lignende hender ut fra skitne celler. Bergsen slengte meg inn en celle og gapskrattet da jeg tagg om å få slippe ut. Det vanvittige, flirende ansiktet lyste bak gitteret mens han kaklende holdt opp et gullhalsbånd.

- Du klarte det nesten! Men du er en taper.

Brekk i smoking og selskapskjole

Leo plukket meg i en grå minivan klokken ni som avtalt. Han hadde på seg smoking og jeg så forundret på ham.

- Skal vi på fest eller gjøre innbrudd? spurte jeg.

- En mellomting, svarte han og bredte ut megagliset. – Enhver DJ gjør et brekk til en festlig anledning! Det ligger for øvrig en svart liten sak i baksetet. Smyg deg inn i den, så blir vi kveldens stiligste par.

   Jeg lempet inn sveiseapparatet mens Leo fortsatte: - Hvis noen skulle se oss, vil de tro at vi er gjester i et av Bergsens evinnelige selskaper!

- Men vet ikke naboene at Bergsen er bortreist?

- Rederen kommer og går så ofte at ingen har oversikten. Dessuten hater de ham og de støyende festene. Derfor har jeg med musikk på boks med skrik, skrål, hyl og kvinnelatter. Bergsen bor i et strøk som politiet patruljerer nidkjært. Men ser de en fullt opplyst villa og hører støyen, vil de tro det er en helt vanlig fest. Og skulle de likevel bli mistenksomme og sjekke, så får du spille et lite show i utgangsdøren med hevet champagneglass og vinnende smil!

   Turen opp til Bergsens villa forløp uten problemer, og jeg ålte meg inn i den svarte kjolen. På tross av marerittet, var jeg iskald. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne klare det!

   Leo parkerte foran inngangen og gikk rundt for å åpne bildøren for meg. Uten å nøle tok han meg under armen, gikk opp til inngangsdøren og trakk fram en nøkkel.

- Jeg stjal hovednøkkelen sist jeg var her. Den lå så lagelig til. Han viste meg rommet hvor safen var. - Jeg mener å huske at Bergsen trykket her, og her… Leo trykket – og maleriet gled til side mens en liten rød lampe ved siden av døren sluttet å blinke. – Det var alarmen av, og der har du ditt første pengeskap.

   Sveiseflammen åt seg tålmodig inn i stålet til lyden av Dire Straits. Flere YouTube clips hadde vist svakheten i denne modellen og hvordan man burde gå fram. Nå skulle idioten

 Mikkel ha sett X’en sin. Marianne Trofast i lekker, nattsvart, tettsittende kjole med sveisevisir og arbeidshansker, ivrig opptatt med å knekke pengeskapet til landets rikeste. Jeg smilte.

   Leo presset den glovarme døren til side med et brekkjern, og vi var fremme ved inngangsbillett til frihet og drømmer. Deretter holdt han fram bagen mens jeg tømte små metallskuffer oppi uten å se på innholdet. Begge følte at det hastet. Noe med huset skremte oss. Vi brukte noen korte minutter på å legge forbrytelsen bak oss etter at vi hadde lagt huset stille igjen.

   Den ubehagelige lå som en klam hanske over oss til Leo satte på kaffen i studenthybelen sin. Bagen lå tung på bordet. Da vi åpnet glidelåsen skinte det i små gullbarre og gullmynter, valuta i euro og dollar, diamanter, og…

- Hva er dette? utbrøt jeg og løftet fram en plastpose med hvitt pulver, én av to.

- Å, hælvete! utbrøt Leo, og luktet forsiktig.

- Er det det jeg tror det er?  Kokain? Stemmen min var liten.

- Nesten riktig, sa han. – Det er China White, en designer droge som er tre ganger sterkere og ti ganger dyrere enn det meste. Du vet – jeg blir tilbudt alt mulig rart i mitt yrke.

- Spyl det ned i do! Jeg grep etter de avlange hundregramsposene.

- Men dette er jo varer for millioner! Han la smale hender beskyttende over narkotikaen.

- Du har vel ikke tenkt å selge det? Du vet hvor liten byen er! Det varer ikke lenge før Bergsen vil få høre at noen selger varene hans. Må du være så grådig?

   Og her gjorde jeg den store tabben. Jeg trodde Leo da han til slutt lovet å kvitte seg med svineriet. Vi delte gull og smykker og dollar til ham og euro til meg.

- Lykke til i Paris, Marianne, sa han og ga meg en god klem idet vi skiltes.

- Skyll dritten ned i dass, Leo! La noen dophuer fortsatt få selge = Oslo.

Dobbeltroller

Neste dag spilte jeg spillet. Jeg lot verten kaste meg ut. Jeg så ingen grunn til å betale to måneders husleie. Jeg gråt på de rette stedene da han krevde å få beholde de få møblene mine. Det eneste jeg tok meg var en koffert full av klær, penger og smykker, og så tok jeg trikken bort til nærmeste hotell og en bedre lunch.

   Det var først dagen etterpå at jeg forsto at jeg hadde stolt for mye på Leo. Det begynte med at jeg ringte ham for å høre om han hadde gjort det han hadde lovet. Leo manglet fullstendig sin vanlige entusiasme.

- Hvordan går det? spurte jeg forsiktig.

- Å, du vet… Men kan jeg ringe deg senere? Akkurat nå er jeg jævlig opptatt!

   Og der sluttet samtalen, men jeg visste øyeblikket at han brøt han løftet om dop i dass. Han hadde aldri vært så avvisende hvis han ikke hadde hatt viktige folk på besøk. Noen som skulle kjøpe stoffet. Men hvis han trodde jeg lot meg avfeie så lett, tok han feil. Marianne Trofast var ikke den som lot en masse folk bli hektet på China White, selv om hun noen korte øyeblikk hadde vært naiv.

   Jeg hoppet av trikken der han bodde. Det lyste i vinduene hans – og jeg la også merke til at en tysk sedan i millionklassen sto parkert ved siden av loslitte forder og toyotaer. Et tydelig tegn på at Leo hadde en storkjøper på besøk.

   Trafikken var tett. Jeg måtte helt bort til lyskrysset. Da lyset skiftet til grønt, så jeg to dresskledde menn komme ut fra Leos oppgang. Den ene bar på en avlang attachékoffert, og bilen gled ut i trafikken. Ja vel, så hadde Leo allerede gjort den skitne handelen. Det forandret ingenting. Jeg ville fremdeles gå opp og skjelle ham huden full.

   Døren sto på gløtt, og det var bare å trampe inn i en rasert leilighet. Stillheten burde gjort meg redd, men sinnet og adrenalinet gjorde at jeg reagerte iskaldt og rolig. Jeg så meg om – og oppdaget en arm som stakk fram fra restene av et stuebord.

   Det var et under at han ikke var død allerede. Jeg bøyde meg over den kvestede kroppen, og merkelig nok gjenkjente han meg. Han forsøkte det vanlige fliret, men det ble en blødende sprekk i det maltrakterte ansiktet. – Marianne… hvislet han.

- Ja, Leo, svarte jeg mildt.

- Jeg må fortelle deg noe… Bergsen kom hjem før tiden… kom på sporet… da jeg forsøkte å selge varene… Jeg ble for grådig… men jeg innrømmet ingen ting.

- Rolig nå, Leo. Jeg ringer 113.

- Nei, nei… Min andel av skatten vår ligger i… ligger i…

   Det var ikke flere ord igjen i ham. Blikket pekte stumt i retning av den ene høyttaleren, som lå veltet i meter av vinylplater. Han døde der og da, og raseriet i meg flammet opp. Gråte kunne jeg gjøre i Paris. Nå gjaldt det å handle! Jeg stakk hånden inn i høyttaleren og gravde fram hans andel av utbytte, godt gjemt og inneklemt i basskammeret. Jeg plukket også ut de to posene med det hvite stoffet og i et lynglimt så jeg for meg hva jeg skulle bruke dem til…

Den enes død

Bergsens hus var tomt, og jeg låste meg inn med hovednøkkelen Leo hadde stjålet for evigheter siden. Et lass med uåpnede kofferter sto i hallen. Bergsen hadde ikke tatt seg tid til å pakke ut før han kastet seg ut i jakten på den som hadde ranet han.

Jeg åpnet en av de små posene og strødde pulveret i en av koffertene Resten gjemte jeg på undersiden av Bergsens pompøse Chesterfield. Ingen fingeravtrykk, ingen tegn til at noen hadde vært på besøk.

   Det andre trinnet i planen var å låne en tilfeldig mobil på et tilfeldig utested. Jeg kunne høre hvordan vakthavende rykke til da jeg nevnte China White med hes stemme. Jeg hørte også lavmælte banneord da jeg fortalte om narkotika i Bergsens villa. Leo ville bli hevnet. Jeg slo av telefonen og slapp den i Akerselven. Først hotellet for å hente min del og deretter første buss til København.

Blue Reflex

April i Paris er ikke direkte varm, men jeg var simpelthen nødt til å kjøre inn i metropolen med nedslått kalesje. Jeg måtte kjenne vinden i håret. Sports Mazda hadde jeg kjøpt i Hamburg, Blue Reflex metallic. Ikke akkurat verdens flotteste og dyreste sportsbil, men jeg satt godt i den. Marianne Faithfulls vemodige stemme fadet ut en siste gang og jeg knipset minnepinnen ut av bilen. Jeg var ferdig med snille Marianne. Jeg var ferdig med Faithfull. Jeg var 25 år og første gang i Paris for å sitte på fortauskafe, shoppe dyre moteklær og leve som….  Ja, den bortskjemte datteren til en rik skipsreder.